![]() |
Hjemme/Home Om Dictum/About Dictum Redaksjon/Editors For bidragsytere/For contributors Arkiv/Archive |
|
PDF VERSION
Sør-Amerikas
fattigste utfor stupet?
kommentarartikkel
av Claudio Castello FRILANSJOURNALIST kontinentets
fattigste land, Bolivia,
hvor kløften mellom rik og fattig og analfabetismen er suverent
størst,
opplever en av sine verste politiske kriser. President Carlos Mesa
kunngjorde
tidligere i vår sin avgang, nesten to år etter at hans
forgjenger fant veien ut
av presidentpalasset og til eksil i USA. Dagens uholdbare situasjon
har grunnlag i
konflikten om naturgassrettighetene, med landets maktelite og
storkapitalen på
den ene siden og opposisjonsbevegelsen på den andre. Sistnevnte
består av mer
eller mindre organiserte grupper av venstreaktivister, fattige
bønder,
gruvearbeidere, studenter og indianere. Fellesnevneren for disse er at
de er
lokalisert i sørdelen av landet, rundt La Paz og
Altiplano-området,
tradisjonelt sett Bolivias fattigste landsdeler. Konflikten har
økt i styrke
etter at landets rikere regioner i lavlandet i nordøst, hvor
mesteparten av
naturgassen finnes, krevde selvstyre fra sentralregjeringen i La Paz. Landets hovedstad ligger i
det karrige
høyplatået Altiplano, som er den delen av landet hvor
minsteparten av gassen
ligger. Klimaet er tøft, med sterke temperatursvingninger mellom
dag og natt og
lite nedbør. Her er luften tynn og mange er kokaavhengige for
ikke bli syke i
en høyde som presser kroppens yteevne til det ytterste. I
Altiplano bor
flesteparten av landets indianere, som utgjør 75% av
befolkningen, fordelt
mellom ketchwa- og aymaraspråklige. Til sammen eier de rundt
10–15% av landet
og naturressursene. Altiplano-indianerne er nederst på den
sosiale rangstigen i
landet. Visse
lyspunkter kan
man finne. I 1952 kom progressive
Victor Paz Estenssoro til makten etter en revolusjon. Estenssoros
nasjonaliseringspolitikk gjorde ham populær blant landets
arbeiderklasse og
nedre middelklasse, og levestandarden steg betraktelig. Likevel var han og regimet
stadig under
stadig angrep fra høyreopposisjonen, og utover på
60-tallet ble hans
regjeringskoalisjon splittet innenfra. Estenssoro gikk over til å
konfrontere
de venstreradikale, og mistet støtte fra grasrotvelgerne.
Regimet som lovet
større likhet blant bolivianerne ble i stadig større grad
autoritært, og i
november 1964 grep landets militære makt, i et CIA-støttet
kupp.
en
stor del av urbefolkningen arbeider i gruvedriften og jordbruket.
Her har de elendige forholdene og arbeidsvilkårene i sterk grad
vært med på å
så frøene til de siste årenes framvekst av en
indianerbevegelse, som etter
hvert har vokst til en felles sosialpolitisk bevegelse sammen med andre
undertrykte samfunnsgrupper. Her er gasskonflikten toppen av isfjellet;
mange
års nedtråkking av økonomiske og politiske
rettigheter har ført til den
voldelige situasjonen – en trykkoker som har åpnet seg. I
denne prossesen har
en en slags ”indianerelite» vokst fram. En ny, godt utdannet
gruppe av
politikere leder denne sosiale massebevegelsen, som ved første
øyekast kan
virke kraftig kaotisk, siden den er såpass stor, og ettersom
sivil ulydighet,
gjerne i form av okkupasjoner, veiblokkeringer og langvarige streiker
er dens
fremste våpen i kampen mot landets maktelite. Indianer-
og
sosialbevegelsens udiskutable leder er omstridte Evo Morales.
Opprinnelig startet han å fronte kokabøndenes
sak for et par år siden, den gang sentralmyndighetene i La Paz,
bl.a. under
press fra USA om å slå ned på kokainstrømmen
nordover, gjorde det ulovlig å
drive kokahandel. Loven gikk sterkt ut over de fattige
kokabøndene i høylandet
og i sierra-områdene, hvor kokadyrkingen for mange er den eneste
inntektskilden
i kontinentets fattigste land. Fra å ha vært
akterutseilt har
sosialbevegelsen i løpet av få år blitt en politisk
faktor å regne med. Morales
nyter enorm støtte blant landets underklasse, hvor hans
sosial-retorikk slår
an. Han er ofte blitt beskrevet som en venstrepopulist med litt innslag
av
nasjonalisme; ikke bare vil han at gassen skal være 100 %
bolivianskeid,
han vil også at landet skal gis adgang til havområdene til
den historiske
erkefienden Chile. Sistnevnte kommentar har nærmest ført
til status som
«persona non grata» på andre siden av høy-platået.
eduardo
Rodriguez` ansettelse kan
virke beroligende på den sosialbevegelsen som fikk ut Mesa,
spørsmålet er om
den nye midlertidige presidenten klarer å få tilfredsstilt
alles behov.
Makteliten ser ikke sine interesser best tjent med nyvalget av en mer
sosialprogressiv president og regjering, som kommer til å
være under konstant
press fra venstresiden til å forsvare Bolivias nasjonalrikdommer
mot transnasjonale
selskaper, samtidig som han må takle sesesjonismen i
nordøst-regionene, som
ennå ikke har lagt seg. Et viktig poeng å
nevne i denne
sammenheng er landets væpnede styrker. I motsetning til gammel
tradisjon, hvor
man grep inn ved minste snev av krise, har Bolivias militære ved
denne
anledningen valgt å holde seg i brakkene og helst ikke agere
før i tilfeller
hvor menneskelige hensyn var truet. Og dette til tross for den store
sosiale
uroen, demonstrasjoner og nærmest borgerkrigslignende tilstander
som preget
landet under denne krisen. Kan man si at hæren omsider har
lært å skille mellom
offentlige og private interesser? I så fall må dette sees
på som en positiv
utvikling på kontinentbasis, lik den i nabolandene Argentina,
Brasil og Chile.
Copyright©2005 Dictum.no ISSN 1504-5307 |