Hjemme/Home         Om Dictum/About Dictum         Redaksjon/Editors         For bidragsytere/For contributors            Arkiv/Archive             



 Leder/Letters from the Editor


 Intervju/Interview


 Debatt/Debate


 Artikler/Articles


 Bokanmeldelser/Book reviews


 Kultur/Culture


 Foto/Photo











                                                                                                                                   PDF VERSION 

 

 


Sør-Amerikas fattigste utfor stupet?

kommentarartikkel av Claudio Castello FRILANSJOURNALIST

 

kontinentets fattigste land, Bolivia, hvor kløften mellom rik og fattig og analfabetismen er suverent størst, opplever en av sine verste politiske kriser. President Carlos Mesa kunngjorde tidligere i vår sin avgang, nesten to år etter at hans forgjenger fant veien ut av presidentpalasset og til eksil i USA.

Dagens uholdbare situasjon har grunnlag i konflikten om naturgassrettighetene, med landets maktelite og storkapitalen på den ene siden og opposisjonsbevegelsen på den andre. Sistnevnte består av mer eller mindre organiserte grupper av venstreaktivister, fattige bønder, gruvearbeidere, studenter og indianere. Fellesnevneren for disse er at de er lokalisert i sørdelen av landet, rundt La Paz og Altiplano-området, tradisjonelt sett Bolivias fattigste landsdeler. Konflikten har økt i styrke etter at landets rikere regioner i lavlandet i nordøst, hvor mesteparten av naturgassen finnes, krevde selvstyre fra sentralregjeringen i La Paz.

Landets hovedstad ligger i det karrige høyplatået Altiplano, som er den delen av landet hvor minsteparten av gassen ligger. Klimaet er tøft, med sterke temperatursvingninger mellom dag og natt og lite nedbør. Her er luften tynn og mange er kokaavhengige for ikke bli syke i en høyde som presser kroppens yteevne til det ytterste. I Altiplano bor flesteparten av landets indianere, som utgjør 75% av befolkningen, fordelt mellom ketchwa- og aymaraspråklige. Til sammen eier de rundt 10–15% av landet og naturressursene. Altiplano-indianerne er nederst på den sosiale rangstigen i landet.
Indianere har dårligere levevilkår enn mestiser og etterkommere av hvite settlere, de er fattigere, er mer utsatt for diskriminering og minst utdannet.

For å skjønne Bolivias nåværende posisjon, er det viktig å se på landets historie. Siden uavhengigheten i 1825, da landsdelen som het Alto Peru (Høye Peru) ble skilt fra resten av visekongedømmet Peru og endte opp som to uavhengige republikker, har landet som bærer navnet til frihetskjempen Simon Bolivar hatt den mest undertrykkende makteliten overfor landets urbefolkning, hatt verst ressursfordeling, høyest analfabetisme og flest militærkupp. Landet er nokså rikt på naturressurser, men gjennom århundreder har landets overklasse mer eller mindre solgt dem og beholdt smulene for seg selv.

Visse lyspunkter kan man finne. I 1952 kom progressive Victor Paz Estenssoro til makten etter en revolusjon. Estenssoros nasjonaliseringspolitikk gjorde ham populær blant landets arbeiderklasse og nedre middelklasse, og levestandarden steg betraktelig.

Likevel var han og regimet stadig under stadig angrep fra høyreopposisjonen, og utover på 60-tallet ble hans regjeringskoalisjon splittet innenfra. Estenssoro gikk over til å konfrontere de venstreradikale, og mistet støtte fra grasrotvelgerne. Regimet som lovet større likhet blant bolivianerne ble i stadig større grad autoritært, og i november 1964 grep landets militære makt, i et CIA-støttet kupp.

 
Venstrepopulisme?

en stor del av urbefolkningen arbeider i gruvedriften og jordbruket. Her har de elendige forholdene og arbeidsvilkårene i sterk grad vært med på å så frøene til de siste årenes framvekst av en indianerbevegelse, som etter hvert har vokst til en felles sosialpolitisk bevegelse sammen med andre undertrykte samfunnsgrupper. Her er gasskonflikten toppen av isfjellet; mange års nedtråkking av økonomiske og politiske rettigheter har ført til den voldelige situasjonen – en trykkoker som har åpnet seg. I denne prossesen har en en slags ”indianerelite» vokst fram. En ny, godt utdannet gruppe av politikere leder denne sosiale massebevegelsen, som ved første øyekast kan virke kraftig kaotisk, siden den er såpass stor, og ettersom sivil ulydighet, gjerne i form av okkupasjoner, veiblokkeringer og langvarige streiker er dens fremste våpen i kampen mot landets maktelite.

Indianer- og sosialbevegelsens udiskutable leder er omstridte Evo Morales. Opprinnelig startet han å fronte kokabøndenes sak for et par år siden, den gang sentralmyndighetene i La Paz, bl.a. under press fra USA om å slå ned på kokainstrømmen nordover, gjorde det ulovlig å drive kokahandel. Loven gikk sterkt ut over de fattige kokabøndene i høylandet og i sierra-områdene, hvor kokadyrkingen for mange er den eneste inntektskilden i kontinentets fattigste land.

Fra å ha vært akterutseilt har sosialbevegelsen i løpet av få år blitt en politisk faktor å regne med. Morales nyter enorm støtte blant landets underklasse, hvor hans sosial-retorikk slår an. Han er ofte blitt beskrevet som en venstrepopulist med litt innslag av nasjonalisme; ikke bare vil han at gassen skal være 100 % bolivianskeid, han vil også at landet skal gis adgang til havområdene til den historiske erkefienden Chile. Sistnevnte kommentar har nærmest ført til status som «persona non grata» på andre siden av høy-platået.                                

  
Hva nå videre?

eduardo Rodriguez` ansettelse kan virke beroligende på den sosialbevegelsen som fikk ut Mesa, spørsmålet er om den nye midlertidige presidenten klarer å få tilfredsstilt alles behov. Makteliten ser ikke sine interesser best tjent med nyvalget av en mer sosialprogressiv president og regjering, som kommer til å være under konstant press fra venstresiden til å forsvare Bolivias nasjonalrikdommer mot transnasjonale selskaper, samtidig som han må takle sesesjonismen i nordøst-regionene, som ennå ikke har lagt seg.

Et viktig poeng å nevne i denne sammenheng er landets væpnede styrker. I motsetning til gammel tradisjon, hvor man grep inn ved minste snev av krise, har Bolivias militære ved denne anledningen valgt å holde seg i brakkene og helst ikke agere før i tilfeller hvor menneskelige hensyn var truet. Og dette til tross for den store sosiale uroen, demonstrasjoner og nærmest borgerkrigslignende tilstander som preget landet under denne krisen. Kan man si at hæren omsider har lært å skille mellom offentlige og private interesser? I så fall må dette sees på som en positiv utvikling på kontinentbasis, lik den i nabolandene Argentina, Brasil og Chile.

For Rodriguez og hans midlertidige regime blir tiden fremover uansett en ilddåp. Nå som stridsøksen ligger nede får han arbeidsroen han trenger for det formålet å restabilisere landet og gjennopbygge en ganske skjør tillit i det internasjonale samfunnet. Spørsmålet er hvor lenge det vil vare for hans del. Ikke mye skal kunne gå rett vest før de sosialprogressive på den ene siden og høyresiden, med sine pengesterke støttespillere i de nordøstlige selvstyrepartiene tar opp boksehanskene og sørger for en ny nasjonal krise, som ikke kun ødelegger for Bolivia, men som også setter varige spor etter seg på et kontinent ellers i økonomisk og politisk oppgang.

 

 

 

 

 

 

                                                                  Copyright©2005 Dictum.no

                                                                         ISSN 1504-5307