Et intervju med Arne Johan Vetlesen,
professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.
Tekst og
bilde: Gorana Ognjenovic
INTERVJUER: Hvorfor bør vi
ta opp Nietzsches kritikk? Hvorfor
burde vi bedrive samfunnskritikk? Hvorfor er det færre og
færre som våger å ta
del i denne formen for kritikk? Er ikke hele poenget med den akademiske
verden
å være samfunnskritiske? Hvorfor den voldsomme negative
responsen innenfor
institusjonene når de blir konfrontert med kritikken? Er det slik
at disse
institusjonene helst ikke vil vite om noe som foregår utenfor dem?
VETLESEN: Det er veldig mye som
betraktes som ‘samfunnskritikk’ i dag. Både
Fremskrittspartiet og marxister vil hevde at de bedriver
samfunnskritikk. Det
som skal være kjernen her er vel samfunnskritikk som er
systemkritikk som skal
rettes mot strukturer i samfunn hvor vi lever i verden i dag,
særlig med
henblikk på deling av makt og avmakt. Social
critique er kritikken av den etablerte makten, og dermed må
det også være
en påvisning av hvem som har makt, hvordan makt utøves og
hvordan makt
opprettholdes og koordineres. Det er det borgere hele tiden skal
bedrive
overfor de offentlige myndigheter og deres samfunnsmakt i tråd
med tanken om de
liberale demokratiene som Jürgen Habermas snakker om i Borgelig
offentlighet
(1961). Hva skyldes det at maktkritisk debatt blir mindre og mindre
populær? De
vanlige forklaringene er: likegyldighet, apati og avmakt osv., men det
rare er
også at dette bedrives lite av de som er ressurssterke og sitter
i maktposisjoner.
Det er lite samfunnskritikk i denne betydning som bedrives av
universitetslærere, for eksempel. Det er mulig at vi er
nostalgiske med tanke
på tider med mye større aktivitet; Universiteter var mye
mer politisert på 60-
og 70-tallet. Det er et viktig svar på spørsmålet at
de som har ressurser og
kvalifikasjoner for å delta aktivt i en samfunnsdebatt, som
tjener mest på at
maktstrukturen er slik den er, ikke har interesse for å drive
samfunnsdebatt.
Det bedrives i liten grad fordi de vil føle seg truet, men det
er heller ikke
en fullstendig forklaring.
DET ER TO PROBLEMER
med det norske samfunnet i dag. De fleste har for mye penger; det gir
dem en
horisont for hva som blir relevant, og det tar for mye energi. Det
brukes mye
energi til å tenke hva en vil bruke alle pengene på. Det
praktiseres også en
veldig sterk materialisme på vegne av egne barn. Følgelig
fremstår politisk
kritikk som noe veldig forskjellig fra det de fleste er opptatt av.
Videre
fremstår det som håpløst å tro at det skal
gjøre noen forskjell å kritisere
urettferdighet og ulik fordeling av rikdom, enten er det i Norge eller
globalt.
Naomi Kleins bok, som ble kjent med en gang den kom ut, No Logo
(2000),
er en god påminnelse om at det ikke er en nødvendig
forbindelse mellom de virkelige
problemene på ene siden og hva vi er opptatt av på den
andre. Det Klein peker
på, for eksempel slavearbeidet i Asia, de store internasjonale
selskapene som
Nike, er sannsynligvis enda verre i dag enn det som er beskrevet i
hennes
materiale på slutten av 1990-tallet. Samtidig er den offentlige
interessen for
å diskutere dette, søkelyset på dette slavearbeidet,
mye mindre sterkt i 2005
enn det var da, i 2000. At den globaliseringskritiske bevegelsen Attac
har
veldig lite vind i seilene for tiden har å gjøre med
11/9-2001. Kynisk uttrykt,
har det vært ’a godsend’ til Bush og hans
administrasjon. Det har gitt en
retning spesielt til den amerikanske utenriks- og innenrikspolitikken
som ikke
har vært der tidligere. Senest i går så vi et
eksempel på terrortrusselen, det
liberale demokratiets kamp mot terror som ledende politikk, enten det
er Bush
eller Blair, som bruker påskudd eller breakdown for å,
direkte ved hjelp av nye
terrorlover, kriminalisere det vi nå kaller social
critique. Snart vil det trolig være forbudt ved lov å
dele ut
McDonald’s-kritiske løpesedler foran McDonald’s i England. Det
er en del av
svaret på spørsmålet jeg stilte: uten at det har
vært mye oppmerksomhet rundt
det i offentligheten, har disse bestemmelsene kommet etter den
11/9-2001 og
blitt brukt av ’the powers that be’
på nasjonalt og internasjonalt nivå, til å
innføre bestemmelsene som paragraf
på paragraf rammer de radikale rettighetene. Det kan ikke
være hele
forklaringen på at ikke enda flere i dag ikke snakker om
fenomenene Klein
påpeker. Men det er nok viktig at den globaliseringskritiske
bevegelsen, som ut
fra sin ambisjon kan være et godt eksempel på en
maktkritisk aksjon, kan belyse
hvordan social critique i dag er
blitt marginalisert i løpet av disse fem årene, samtidig
som problemene er
forverret.
FILOSOFISK BETRAKTET
er kjernen i samfunnskritikken misforholdet mellom begrep og sosial
realitet.
Ut fra Hegels logikk, er hensikten med begreper, for eksempel et begrep
om
væren eller vorden på det mest abstrakte, eller
litt mer moralpolitisk,
et begrep som rettferdighet, at det som begrep har en kritisk og
normativ
funksjon. Det skal danne en kontrast til virkeligheten slik vi ser den
rundt
oss, som forteller oss at disse begrepene som normative idealer ikke er
oppfylt. Et filosofisk bidrag til en slik debatt er å kunne
levere begreper
både for standarder og kriterier som er kritiske verktøy
for å påvise det
urettferdige, det uinnfridde, det hemmede, det hindrede ved den sosiale
virkeligheten slik den foreligger. Å påvise hvordan
potensialet for
individualitet, det gode liv, et trygt felleskap eller solidaritet, er
hemmet.
Dermed er social critique en diskurs
som er mulig i kraft av negasjon. Også det handler om å
påvise at tilstanden
ikke er slik den burde være. Og den fordringen som mot dette
hevder at en
kritikk som først og fremst er negativ er verdiløs, at en
verdifull kritikk vil
måtte vise til en ferdig idé om rettferdigheten, den
fordringen har alltid vært
tvilsom. Dette har alltid vært et problem for de europeiske
filosofer, det
verste siden 1989, murens fall. På den ene siden kunne man si at
som
venstreorientert vestlig person, kunne man kritisere den reelt
eksisterende
sosialismen i Sovjetblokklandene akkurat like mye som de
høyreorienterte,
liberale, konservative, som kapitalismen kritiserte Sovjet. Mange
marxister i
disse samfunnene, de som belyste at DDR-staten var en perversjon av
Marx’ idé,
ble forfulgt mye sterkere. De ble betraktet som en mer subversiv kraft
i det
samfunnet enn de som påropte seg kristelige verdier, konservative
ideer, eller
som sto veldig klart på kapitalismens verdier. Det var den
immanente kritikken
av sosialismen som var den farlige. I ettertid må man konstantere
at kollapset
av denne kapitalismealternative modellen, enten man liker det eller
ikke, har
betydd et tilbakeslag for den politiske venstresiden i Europa. Det
skaper en
tvetydig situasjon. På ene side kunne høyresiden med stor
plausibilitet hevde
at det finnes ikke noe dugelig alternativ til det markedsliberale
samfunnet;
det alternativet vi har hatt, kollapset. På den annen side skaper
dette kanskje
også et potensial for en skarp kritikk, nettopp av den
eksisterende
samfunnsmodellen, markedsliberalisme. Det som blir klarere nå, er
at de
problemene som nå finnes, finnes i en situasjon hvor verden
gjennomgående er
preget av den ene økonomiske modellen. Ulikhetene vokser, den
økologiske krisen
er en udetonert bombe, og disse problemene skjerpes, snarere enn
minimaliseres,
etter 1989. Kapitalismen må svare for alt dette, på en
annen måte enn under den
kalde krigen, hvor det var polarisering og strid mellom den
eksisterende
sosialismen og den eksisterende kapitalismen. Nå nytter ikke
å skylde på de
repressive sosialistene eller den kommunistiske modellen. Den
kapitalistiske
modellen er operativ til og med i Kina, selv om det er kommunistisk.
Problemene
vi peker på, slår tilbake til den enerådende
samfunnsmodellen. Siden de mer
strukturelle årsakene til disse problemene burde kunne tre frem i
dag, kunne
man tenke seg at det ville være gode tider for social
critique. Ut fra en slik objektiv betraktning, har vi en ny
type oversiktighet. Men at dette ikke er blitt politisk potent, og det
at denne
samfunnsmodellen på ingen måte har begynt å
føle seg truet av noe annet
ideologisk alternativ, skyldes også innflytelse på det
ideologiske planet. Da
er vi tilbake til hovedbanen i social
critique, fra Hegel, til Marx og frem til frankfurterskolen, nemlig
ideologiens betydning, social critique
som ideologikritikk.
INTERVJUER: Hva med skeptikerne?
Hva med de som mener, for
eksempelet at Attac- demonstrantene egentlig er hyklere? At de unge
demonstrerer, mens de med deres egen livsstil, deres økende
konsum, er så
veldig avhengige av akkurat den industrien de protesterer imot, som for
eksempel Nike?Ifølge statistikken,
er
det akkurat de som i størst grad bruker den globale industrien
for å skape et
image, skape en identitet, eller hva det måte være? Er det
egentlige problemet
at dette ikke dreier seg om dem, men om en tredje part? At de egentlig
er på en
emosjonell ekskursjon, mens de rett etterpå og mens de
demonstrerer helt
bevisst støtter det samme ondet, og at disse demonstrasjonene
derfor ikke har
noen «emosjonell ryggrad» som kan få dem videre til det neste
nivået?
VETLESEN: Jeg husker et bilde av
en demonstrant i Praha eller Genova, i alle
fall en av de tidlige store globaliseringskritiske demonstrasjonene i
Aftenposten. Det var et bilde av ungdommer som hadde Nike-sko på
beina. Hvis
man har lest No Logo av Naomi Klein,
vet man at Nike er en av verstingene m.h.t. slavearbeidet i Asia.
Artikkelen i
Aftenposten latterliggjorde disse politiske aktivistene, som selv tror
de er så
mye mer bevisste enn andre, samtidig som de har jo på seg akkurat
de skoene, de
fritidsklærne og drikker Coca Cola. Etter hvert ble
påvisninger av
selvmotsigelser hos well to do
vestlige ungdommer som materielt sett har for mye penger et rituale.
Aftenposten-artikkelen gjør narr av denne måten å
delta i politiske
demonstrasjoner. Og, litt mer subtilt, antyder at vi rike i vår
del av verden,
ikke har noen rett til å kritisere internasjonale selskaper siden
vi hele tiden
er deres beste konsumenter. Det at de har makten, skyldes at det
nettopp vårt
konsum.
So, where do we move from
here?Hvordan skal vi
overvinne denne motsigelsen? Hvis du har politiske
aktivister som hele tiden er opptatt av å ta konsekvensene av
disse tingene
gjennom sin egen livsstil, folk som aldri kjøper Nike eller
aldri drikker Cola?
OK, da kan de i alle fall ikke anklages for motsigelsen. Jeg er
allikevel
skeptisk til hvor mye som på en slik måte er vunnet. Det er
et stort spørsmål
her: «What difference does it make
for those powerless and faceless i Kina som jobber 15 timer i
døgnet, som
får lov å gå på toalettet kun en gang i
løpet av en arbeidsdag?» Gjør det
noen forskjell om demonstrantene i Oslo går i Nike-sko i en
demonstrasjon eller
om de ikke gjør det? Som writ large,
et kollektivt fenomen som en felles boikott, som for eksempel Arundhati
Roy
står for nå, kunne blitt effektiv hvis den ble kollektivt
omfattende nok. Så
det hun sier er at den eneste måten å ramme disse
multinasjonale selskapene er
å slutte å kjøpe, den eneste formen for motmakt. Det
er det eneste språket de
forstår. Man viser fordømmelse av deres praksis ved
å slutte å kjøpe, slutte å
støtte dem. Man må ta i bruk og utfolde den makten man
har. Men på sett og vis
er det noe illusorisk over dette. Så lenge jeg ikke går
på McDonald’s, ikke
kjøper Nike og ikke drikker Cola, er det riktig at jeg ikke
motsier meg selv.
Jeg gjør som jeg sier i demonstrasjonen. Det er siste idealister
som kan ha god
samvittighet som sjeler som Hegel gjør narr av. Jeg ville
gå så langt som til å
si at de Attac-folkene som går i Nike-joggeskoene blottstiller
seg for
kritikken som for eksempel i Aftenposten, og det er «a
moment of truth» i det. Og er det egentlig så mye
bedre hvis de går over til et annet merke? Det er noe illusorisk
ved at man da
godtar premissene om at det er gjennom konsum, og gjennom konsum
forstått som
symbolsk kommunikasjon, angående individualitet og identitet.
Gjennom dirr
konsum viser du hvem du er og hvilke verdier du står for politisk
og moralsk.
Det er på konsumkapitalismens egne premisser, dens egen logikk.
Så også det å
tenke at hvis man bare kjøper et annet merke, går man fri
fra å havne i selvmotsigelse.
Jeg tror ikke at individuelle valg i supermarkedet har genuin politisk
betydning her. Det er illusorisk å tro at symbolsk handling har
noen virkelig
politisk betydning. Nesten uansett atferden til private individer,
deltar vi
som rike, vestlige borgere i dag, with
both our feet, all up to our heads i den urettferdigheten som har
opphav i
selvmotsigelsen.
HVA SKAL MAN
GJØRE DA? Gå gjennom illusoriske handlemåter? Svaret
er
NEI, det finnes andre veier òg. Så man kan snakke om at
istedenfor å få veldig
god samvittighet ved ikke å kjøpe disse merkene som norsk
konsument, bør man
engasjere seg i empowerment for de
som virkelig lider. Glem det at jeg skal feie først foran min
dør. Tenk stort.
Tenk på at det er de som lider som må heves og
bevisstgjøres. Som for eksempel:
Hva kan jeg fra mitt privilegerte ståsted bruke av mine
ressurser, mine krefter
til å gjøre dette? Det er også vanskelig på
grunn av paternalismeanklager, men
det er en annen debatt. Slik situasjonen er i dag, er det jo to
oppgaver: 1. Hva
jeg kan gjøre i mitt eget liv?, 2. Hva kan vi gjøre for
å få det bedre for de
som har det alle verst? Hva kan jeg gjøre i min privilegerte
eksistens her? Det
er to ting som må skje parallelt. De som har det verst må
ha mulighet til å få
det bedre, fra økonomisk levestandard til reelle rettigheter til
det som er
fratatt dem, ifølge Naomi Kleins analyse. Og så vi
må gå ned i alt som har med
konsum og det materielle å gjøre. Det høres kanskje
trivielt ut, som noe alle
må innse, men det er på kollisjonskurs med det målet
vårt samfunn og regjering de facto har satt seg;
målet om fortsatt
økonomisk vekst. Social critique må
først og fremst adressere dette målet om fortsatt
økonomisk vekst å vise at
denne friheten vi har i individualiseringsepoken, er basert på
dette økonomiske
premisset om fortsatt økonomisk vekst, og påpeke at det
som vi kan være sikre
på er at hvis den økonomiske veksten og konsumet i
vår vestlige verden
fortsetter, kommer det til å ende i kollaps. Det mest utvetydige
om dette
kollapset er om dets økologiske karakter. Vi har nesten ikke
regnskog igjen. Og
om 20 år blir det ikke noe igjen. Det er på sett og vis
slik at den ytre natur
gir sitt svar på vår kollektive atferd. Når punktet
er nådd, enten vi liker det
svaret eller ikke, vil det svaret komme i form av økologisk
kollaps. Det
økologiske kollapset vil komme veldig parallelt med eminent
menneskebefattede
former for sammenbrud, sosial uro og fremmedgjøring. Den
argumentative
forutsigbarhet ved å si at dommedagsprofeter som regel har tatt
feil, tror jeg
ikke kan gis noen vekt, fordi vi har ingen historisk presedens for
denne
globale situasjonen. Vi har ingen eksempler i historien på at det
har vært så
mange mennesker på jorden, hvor det gjennomsnittige forbruket av
ressurser har
vært i så sterk vekst. Misforholdet mellom befolkning,
forbruk, og tendensen i
økning, vekst, på den ene siden og jordens
økologiske bærekraft på andre siden
har aldri vært på så kraftig kollisjonskurs. Derfor
kan man ikke hente noen
relevante motargumenter fra fortiden.
