AV HEIDI
ISAKSEN
Universitetslektor
i fransk, Universitetet i Tromsø
Begrepet habitus tolkes ofte på en mer komplisert måte enn
nødvendig. Dette ble
understreket av den franske sosiologen Pierre Bourdieu, i anledning Vilhelm Auberts Minneforelesning ved
Universitetet i Oslo i 1995. I denne artikkelen forsøker jeg
å gjøre dette
frigjørende begrepet lettere tilgjengelig. For å
forstå begrepet habitus må man
først ha en viss
kjennskap til Bourdieus tredimensjonale analyse av det sosiale rom.
Den sosiologiske
tradisjonen gir, i følge Bourdieu, en
endimensjonal representasjon av det sosiale rom. Bourdieu utvikler sin
representasjon av det sosiale rom i tre dimensjoner ved å
innføre begrepet smak, og viser hvordan smaken
er sosialt
betinget. Bourdieu deler det sosiale rom horisontalt i to fraksjoner,
de
dominerende og de dominerte. De dominerende er de med betydelig
kapitalvolum.
Kapitalvolumet er den samlede økonomiske, sosiale og kulturelle
kapital en
sosial agent besitter. Sosial agent er
betegnelsen på individene som opererer i det sosiale rom. De
agentene som
befinner seg i den dominerende fraksjon besitter de kriteriene som er
definert
som viktige og riktige. I den dominerende fraksjon vil man dermed finne
de
agentene som har høy inntekt, prestisjetunge yrker og gode
forbindelser. Disse
har makt til å definere hva som til enhver tid er den «riktige»
smaken. Det sosiale rom deles også vertikalt ved hjelp av om
kapitalvolumet
domineres av økonomisk eller kulturell kapital. En
universitetsprofessor vil
dermed havne i den fraksjonen som har pluss på kulturell kapital
og minus på
økonomisk kapital, mens, for å gi et eksempel fra norske
forhold, en
forretningsmann som Kjell Inge Røkke vil ha pluss på
økonomisk kapital og,
sannsynligvis, minus på kulturell kapital.
Bourdieu deler så det
sosiale rom inn i forskjellige sosiale felt. Hvert
felt baserer seg på
et doxa, det vil si noe alle agentene
er enige om at er verdifullt og som det ikke stilles
spørsmål ved. Som oftest
kan sosiale agenter operere innenfor flere sosiale felt. For å gi
ett eksempel,
er alle agentene innenfor litteraturfeltet enige om at litteratur er
verdifullt, og dette stilles det ikke spørsmål ved.
Innenfor litteraturfeltet,
som i ethvert sosialt felt, foregår det imidlertid til enhver tid
en strid om å
få definere kriteriene for hva som er den «riktige» og
«gode» smaken. De agentene som definerer denne, og som oppfyller de
kriteriene som er definert som «riktige» vil inneha de høyeste
sosiale posisjonene innenfor feltet. Derfor vil de agentene som innehar
de
høyeste sosiale posisjonene i den dominerende fraksjon
også være de som
definerer den «gode» smak. Ved hjelp av kvantitativ statistikk viser
Bourdieu og hans forskerteam ved Collège de France, i
hovedverket La Distinction, hvordan agenter fra
samme sosiale felt utvikler lik smak, som igjen er forskjellig fra
smaken til
agenter i andre felt. De viser også hvordan agenter i dominerte
fraksjoner vil
strebe etter å tilegne seg den smaken som agenter i den
dominerende fraksjonen
har definert som riktig, og hvor vanskelig dette er fordi disse
definisjonene
hele tiden forandres og nyanseres. Den «riktige» smaken blir
automatisk passé når den når ut over den dominerende
fraksjon. Agentene i denne
fraksjonen vil finne på noe annet slik at distinksjonen mellom
dem og agentene
i den dominerte fraksjon kan opprettholdes.
Hver agent i et sosialt
felt har en habitus. Habitusbegrepet har
likheter med idéen om generativ grammatikk som
Noam Chomsky
kom med. Generativ grammatikk har med
det medfødte å gjøre, alle barn besitter genetiske
grammatiske skjema som
danner grunnlag for tilegnelsesprosessen. Habitus
er også skjema, som virker på samme generative måte. Habitus er sosialt tilegnet og går inn i
kapitalvolumet til en
agent. Habitus blir konstituert i
miljøet som omgir en person. Den finnes ikke i blodet, i genene
eller i
kroppens fysikk. Habitus er noe man
tilegner seg, den tilhører den sosiale sfæren. I
habitusbegrepet ligger en
generativ makt som fungerer uavhengig av kontrollen til de sosiale
agentene. Habitus samordner og generaliserer
praksis. Habitus organiserer både
praksisen til en agent og oppfatningen til denne agenten av andre
agenters
praksis. I følge Bourdieu betegner habitus
dermed både det fundamentale ensemblet av oppfatningsskjema hos
en agent og
agentens egne systematiske fysiske vaner og sosial praksis. Habitus
kan synliggjøres i manerene, i
måten å snakke og bevege seg på og i holdningen til
en sosial agent. Det er
levevilkårene og posisjonen i den sosiale strukturen som
produserer habitus, derfor vil habitusen
til en sosial agent ligne på habitusen til
sosiale agenter fra samme felt og distingvere seg fra habitusen
til agenter fra andre felt.
Habitus er altså sosialt tilegnet og
denne tilegnelsen kan skje på to måter. Enten det som
kalles l’aprentissage totale, det vil si den
tidlige tilegnelsen, den som forgår fra fødselen av (og
kanskje til og med før,
siden fosteret kan oppfatte lyd allerede i morens mage) eller en
forsinket
tilegnelse. Sosiale agenter vil, i ung alder, absorbere sitt felts habitus helt naturlig, uten refleksjon,
fordi det er det de ser rundt seg, og det de lærer at er riktig.
Hvis en agent
skifter felt, det vil si skifter posisjon i det sosiale rom, bør
det nye
feltets habitus tilegnes. Dette vil
være en forsinket tilegnelse og for at den skal lykkes må
agenten kjenne til de
koder og regler som ligger i habitusen
til det nye feltet. Jeg vil bruke bordskikk som et eksempel. Siden de
sosiale
posisjonene i stor grad reproduseres, vil de fleste av agentene i den
dominerende fraksjonen inneha l’apprentissage
totale. I enkelte sosiale felt med tradisjonell høy
prestisje, som det
adelige feltet, har man gjennom århundrer utviklet mekanismer for
å distingvere
seg. Adelen var per definisjon fritatt fra kroppslig arbeid som ikke
gjaldt å
lede krig. I følge de reglene den katolske kirken utformet
på 1500 tallet for å
ekskludere protestanter fra adelige titler, kunne de adelige miste
tittelen sin
dersom de henga seg til kroppslige sysler. De adelige har derfor hatt
rikelig
med tid, og mye av denne tiden har de brukt til å utvikle
distinksjonsmekanismer. For eksempel har agentene i feltet
perfeksjonert og
utviklet bordskikkens koder og regler fra feltet oppsto i middelalderen
og har
derfor definert hva som er «riktig» og «god» bordskikk.
Denne bordskikken ligger dermed nedfelt i de adeliges habitus,
mens en nykomling i feltet må begynne med å tilegne seg
disse kodene og reglene for ikke å skille seg ut. Jeg vil gi et
eksempel på
hvor dypt befestet habitusen til en
sosial agent er. På et sykehjem jeg jobbet på i Oslo var
det en beboer med høyt
utviklet afasi. Hun var ute av stand til å ta vare på noen
av sine primærbehov
og trengte hjelp til alt unntatt spising. Denne kvinnen hadde tidligere
innehatt en høy sosial posisjon og ved måltidene spiste
hun som om hun satt ved
dronningens bord. Bordmanerene var dermed så befestet i hennes habitus at denne kroppslige vanen besto
selv om hun nå levde helt i sin egen verden.
Habitus tilegnes av alle agenter i
det sosiale rom fra den spede barndom. Habitus
kan læres, og avlæres, men dette er vanskeligere og vil
alltid kreve refleksjon
rundt hva som utgjør din habitus og
kjennskap til de koder og regler som betinger den habitus
du ønsker å tilegne deg. I litteraturen kan man finne
mange
gode eksempler på habitus. Jeg vil
avslutte med noen slike eksempler, først fra Balzacs Far
Goriot. Mme de Beauséant, som omtales i sitatet, innehar en
av
de høyeste posisjonene i adelen slik den er beskrevet i Far Goriot, fordi hun stammer fra en adelig familie som
er en
bastardgren av kongefamilien. Madame de Nucingen er en såkalt parvenue, en nykommer i adelen. Hennes
far, den fattige og borgerlige Goriot, tjente en formue på
kornspekulasjon
under den store franske revolusjonen. Dermed kunne han gi
døtrene solid medgift
og på denne måten «kjøpe» adelige titler til dem.
Madame de Nucingen
besitter ergo ikke den adelige habitus,
og Mme de Beauséant bruker denne mangelen til å
distingvere seg fra henne.
– Elle est
charmante, dit Eugène après avoir regardé madame
de Nucingen.
– Elle a les
cils blancs.
– Oui, mais
quelle jolie taille mince!
– Elle a de
grosses mains.
– Les beaux
yeux!
– Elle a le
visage long.
– Mais la
forme longue de la distinction.
– Cela est
heureux pour elle qu’il y en ait là. Voyez comment elle prend et
quitte son
lorgnon! Le Goriot perce dans tous ces
mouvements, dit la comtesse au grand étonnement
d’Eugène.
En effet,
madame de Beauséant lorgnait la salle et semblait ne pas faire
attention à
madame de Nucingen, dont elle ne perdait cependant pas un geste.
– Hun er nydelig, sa Eugène om fru de
Nucingen.
– Hun har hvite øyenbryn.
– Ja, men så vidunderlig slank som hun er!
– Hun har store hender.
– Men hun har vakre øyne!
– Ansiktet er for langt.
– Men det er noe fint ved den langstrakte formen.
– Det er meget heldig for henne det. Se hvordan
hun tar og slipper
lorgnetten! Goriot røper seg i alle
hennes bevegelser!, sa vicomtessen til Eugènes store
forbauselse.
I virkeligheten
betraktet nemlig fru de Beauséant salen gjennom
lorgnetten, og det så ikke ut til at hun la merke til fru
Nucingen i det hele
tatt. Men likevel var hun klar over hver minste bevegelse hun gjorde.
For Mme de Beauséant er det nok å se
på hvordan Mme
de Nucingen tar og slipper lorgnetten, ut fra disse bevegelsene kan hun
oppfatte hennes sosiale bakgrunn; Goriot, dvs. hennes fars sosiale
posisjon,
røper seg i alle hennes bevegelser! Sitatets siste linjer
gjengir hvordan en
ekte adelig person bruker lorgnetten, umerkelig.
Mme de Nucingen forsøker å tilegne seg den
adelige habitus, men det er ikke så lett, som
Mme de Beauséant uttaler; » Il y a
de pauvres bourgeoises qui, en prenant nos chapeaux, espèrent
avoir nos
manières.«»akkurat
som mange borgermadamer som tror at de får våre manerer
straks de etteraper
hattene våre«.
Disse sitatene viser hvor vanskelig det kan være å tilegne
seg en ny habitus.
Jeg vil avslutte med et eksempel på habitus fra
nyere fransk litteratur. I sin bok «La femme gelée»
(Den frosne
kvinnen) beskriver Annie Ernaux en del av en kvinnes liv. Denne kvinnen
er født
og oppvokst i en lav sosial klasse, det vil si i den dominerte
fraksjon. Hennes
på mange måter ukonvensjonelle mor innprenter i henne hvor
viktig skolen er for
å kunne forandre sin sosiale posisjon, men i skolen formidles et
kvinnebilde
som jenta ikke kjenner fra sin egen oppvekst. “Soutien
contre cette évidence que certaines filles de la classe plaisent
aux
demoiselles plus que d’autres (…) gracieuses innés, je
croyais.”“En støtte mot det opplagte
faktum at enkelte
jenter behager lærerne mer enn andre (…) de medfødt
yndige, trodde jeg.”
Selv er hun stor og litt klønete, i sitatet sammenligner hun seg
med de
dukkelignende borgerlige jentene på skolen som besitter den habitus hun tilstreber.
Vite, venez à
moi mon apparence imaginaire, celle que je me fabrique quand je
m’ennuie en
classe, en prenant les longs cheveux blonds de Roseline, «ce serait un
crime de les couper», a dit la maîtresse, les joues roses
rebondies de
Françoise, la finesse d’allure de Jeanne (…) En sourdine
déjà l’étrange
feuilleton que je me raconte pour effacer la fille réelle et la
remplacer par
une autre, pleine de grâce et de fragilité.
Fritt oversatt blir dette;
Fort, kom til meg mitt
fantasiutseende, det som jeg lager meg når jeg
kjeder meg på skolen, ved å ta det lange blonde håret
til Roseline, «det
hadde vært en skam å klippe det» sa lærerinnen, de
runde rosa kinnene til
Françoise, den fine holdningen til Jeanne (…) Sårt
underliggende allerede den
merkelige føljetongen som jeg forteller meg for å viske ut
den virkelige jenta
og bytte henne ut med en annen, full av ynde og skjørhet.
Her ser vi hvordan en agent tilstreber den smaken
som er definert som «riktig», hovedpersonen etterstreber det
borgerlige kvinnebildet som formidles, og belønnes i skolen, og
aspirerer etter
å forandre sin habitus i tråd med
dette, å bli skjør og yndig som de jentene lærerne
foretrekker.
Habitusbegrepet formidler innsikt i hvordan
kroppsliggjorte vaner, sosial praksis og oppfatningsskjemaer av egen og
andres
sosiale praksis oppstår. Begrepet virker frigjørende fordi
det hjelper oss til
å se at smak og praksis er sosialt betinget og at hva som til
enhver tid regnes
som «god» og «dårlig» smak ikke er nedfelt og naturlig, men
kommer an på de gjeldene definisjonene innenfor et sosialt felt.
