Dictum

PDF VERSION

HOLOCAUST I KONTEKST

TEKST OG FOTO: LENE AUESTAD

SELV OM ET Holocaustsenter kunne vært plassert mange steder, er det ikke mange institusjoner som egner seg tilsvarende godt til å overta Villa Grande, sa undervisningsleder Katusha Otter Nilsen da hun viste rundt i bygget 9. mars i år. Beliggende på det høyeste punktet på Bygdøy, og bygget i flere omganger av flere eiere, har huset primært vært knyttet til NS-fører og senere ministerpresident Vidkun Quisling, som bodde her fra 1941–45. Som husets første beboer sto han for innredningen ved hjelp av arkitektene Essendrop og Egeberg.

Den nåværende hovedbygningen ble påbegynt av Sam Eyde, med Christian Morgenstierne og A. Eyde som arkitekter. I 1921 ble bygningen fullført av skipsreder H. Østervold. Arkitekten var Jens Z. M. Kielland. Samme år overtok Aker kommune eiendommen, deretter skipsreder W. Wilhelmsen i 1926, som skjenket eiendommen til staten to år senere. Men ingen av de tidligere eierne tok huset i bruk. Vidkun og Maria Quisling var de første som faktisk bodde i huset.

Ved fredsslutningen fungerte eiendommen som militærkaserne og deretter pleiehjem og til undervisning av helsepersonell. I 1999 ble bygningen lagt ut for salg. I en rekke innlegg i Aftenposten protesterte Bernt Hagtvedt, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, mot at bygningen skulle selges privat og lanserte ideen om at HL Senteret skulle ta bygningen i bruk. På bakgrunn av hans og generalmajor Bjørn Egges initiativ, ga Stortinget i 2001 sin tilslutning til forslaget.

HUSET hadde først en nesten frastøtende effekt på oss som møtte det, et kaldt, autoritært preg. Det vil nok stadig vekk forandre seg i positiv retning, sier senterets forskningsdirektør Odd-Bjørn Fure, som forteller at alle som hittil har vært involvert – arkitekter, byggherrer og Statsbygg – har vært langt over gjennomsnittet dedikert i prosjektet.

Utstillingen, som skal dekke 800 m2 over tre etasjer, skal åpne høsten 2006. Den vil representere noe helt nytt i forhold til tilsvarende utstillinger i USA, Europa og Israel. Det har vært en tendens i andre Holocaust-utstillinger til å trekke Holocaust ut av sin historiske kontekst. Dette blir den første utstillingen som går motsatt vei, som presenterer Holocaust i sin sammenheng, som folkemord. Holocaust er dessverre ikke det siste folkemordet verden har sett. Vi vil studere Holocaust og andre massedrap. Vi må være i stand til å trekke lærdom av det som har skjedd, å se de allmene trekkene, sier Odd-Bjørn Fure. Videre er det å nedgradere andre grupper enn den jødiske, både historisk uriktig og umoralsk. Eutanasiprogrammet, forbrytelsene som ble begått overfor sigøynere, sivile slavere, homofile, russiske krigsfanger vil også bli behandlet. Å trekke ut en gruppe er meningsløst, hevder han.

Fremstillingen skal være faglig fundert, og ikke noe annet. Erindringspolitikken er noe som kommer i tillegg; den skal ikke danne grunnlaget for utstillingen.

EN BESØKENDE TIL UTSTILLINGEN vil først gå inn i det som tidligere var Quislings «hirdsal», og der konfronteres med stigmatiseringen som fant sted. Derfra går veien, langs en enveis løype ned i mørket i bunkersen hvor tilintetgjørelsen vil bli fremstilt. Til slutt går veien opp i lyset igjen, til den tidligere festsalen, der utstillingen også vil bli aktualisert, bl.a. gjennom at det vises nåtidige eksempler på forfølgelse av etniske minoriteter. En nybygget, moderne café i det tilstøtende rommet, der en enorm klebersteinspeis er det eneste som står igjen av det tidligere interiøret, vil gi besøkende en mulighet til å puste ut til slutt. Et bibliotek og en kinosal er også åpne for publikum. Bibliotekar Ewa Mork er i ferd med å bygge opp biblioteket, som nå teller rundt 1000 bind og vil romme rundt 5000 når det blir ferdig.

UTSTILLINGEN har viktige fellestrekk med en del museer verden over, forteller Katusha Otter Nilsen;

Den fremstiller forbrytelser mot menneskeheten.
Det er en statlig overgriper.
Den er lagt til en historisk autentisk arena, så som et hus.
Det legges langt større vekt på holdningsskapende arbeid enn på ren kunnskapsoverføring.
Det gjøres bruk av vitner, overlevende i formidlingen.

Holdningsskapende aktivitet er viktig for HL Senteret. Om kunnskap i seg selv kan man gå så langt som til å si at den kan være farlig, sier undervisningslederen. Å ha et undervisningsopplegg som supplerer det som finnes i skolen, og å være mange nok til å ivareta skoleklasser på en god måte, vil bli høyt prioritet. Senteret ønsker å stimulere til debatt omkring menneskerettigheter og utgjøre en aktiv del av en demokratisk diskusjon. Det vil også bli utarbeidet en undervisningspakke som kan brukes av skoler uavhengig av besøk i Villa Grande. I dagens læreplaner står det noe i 10. klasse og noe i 2. gym om hva man skal lære om temaet. I 2006 vil graden av detaljerthet i de nye læreplanene bli mye mindre enn den er i dag. HL Senteret har dermed en oppgave ikke bare i å få Holocaust som tema inn i lærebøkene, men også i å bidra med materiale som kan supplere disse. At undervisningen som gis er oppdatert i henhold til den siste forskningen på feltet, vil forskningsavdelingen ved senteret kunne bidra til.

SENTERET SKAL GI undervisning om diskriminering av enkelte grupper, og har et spesielt ansvar når det gjelder studier av minoritetsgruppers samspill med storsamfunnet og samspill minoriteter imellom. Eksempler på fruktbart samarbeid mellom grupper og det motsatte i historie og samtid vil bli studert med en tilnærming som vektlegger en balanse mellom egenart og universelle verdier. Senteret arbeider med et tysk og et israelsk gjesteforskerprogram, og tar sikte på å ha få forskerstab på 10–12 personer. Kompetansen skal være komplementær til, snarere enn den samme som den på Universitetet. Mens Universitetet går i retning av snevrere og snevrere kunnskapsområder, vil HL Senteret legge stor vekt på tverrfaglighet, teoretisk pluralisme og mangfold med vekt på innovasjon.

DET ER LITEN TRADISJON for erindringsarbeid i Norge. Tendensen har gått i retning av å skyve frem store, positivt ladede, hendelser og skyve andre hendelser under teppet. Dette er en av grunnene til at den norske nasjonalbevissthet er overspent, sier Odd-Bjørn Fure. HL Senteret har en forpliktelse overfor universelle verdier. I utlandet har lignende utstillinger ofte vært koblet til nasjonale formål. Hvis det finnes noe slikt som spesifikt norske verdier, skal i alle fall ikke senteret bidra til å styrke disse, sier han. Ideen om individets ukrenkelighet står i sentrum for HL Senterets virksomhet. Vårt bidrag vil være å styrke de mekanismene som hindrer erosjon av de siviliserende kreftene i samfunnet. Det det står om er, for det første, å tolke tegnene som omgir en på riktig måte, og, for det andre, moralsk mot til å handle på basis av dem.

YOU WOULD NOT BELIEVE WHAT I SAW

You would not believe what I saw

In the looming cattle track

Stench of corpses and disease.

The harsh words they called us,

The stones thrown by their children.

The space in the truck was next to nothing.

You would not believe what I saw

The disease and the people dying.

Crying children and bodies carried away.

My family had no food and nor did I.

Our food was stolen and my son starved to death.

The pushing and shoving

People huddled up next to each other

Shivering with cold.

You would not believe what I saw

When we were moved to Auschwitz.

They made us work until we could barely stand

They took us for a shower inside.

But something was wrong.

The door was locked and then it came.

I was the last one and I fell down, down, down.

You have to believe what I saw

It is all true;

What I saw from dusk until dawn.

By Benjamin Bogdan-Hodgson, aged 11.

ISSN 1504-5307