Hjemme/Home Om Dictum/About Dictum Redaksjon/Editors For bidragsytere/For contributors Arkiv/Archive |
|
PDF VERSJON
KRIGSFORBRYTERE
OG NORGE
AV JEG HUSKER
FREMDELES min første dag i Norge som flyktning fra et
krigsherjet Bosnia og
Hercegovina. Det er ikke lett å glemme, og jeg tror ikke at det
heller er
mulig. Med grusomme bilder i tankene fra den ødelagte byen,
døde mennesker som
ligger på gaten, redselen for å bli drept, voldtatt, og
hvem vet hva mer. Jeg trodde det ville
være siste gang jeg
måtte tenke på det. Håpet om at tiden legger alle
sår og at jeg eller alle de
som har overlevd folkemord, fordrivelse, drap, voldtekt aldri igjen
skal måtte
gå gjennom det, var veldig sterkt. Jeg har unngått i mange
år å se på TV-bilder
som viser scener som kunne frambringe erindringer fra min
”krigsfortid».
Jeg tviler sterkt på at jeg var den eneste som på denne
måten prøvde å ”glemme”
en del bilder som sitter klistret et eller annet sted i hjernen uten at
du har
kontroll over det. Vi mennesker liker å late som vi har kontroll
over våre egne
liv og våre følelser. Dessverre, og heldigvis, er vi langt
fra sannheten. Nå,
(jeg trodde naivt at alle forholdsregler var tatt), kan jeg starte og
bygge
livet mitt opp igjen. Jeg er fremdeles ung, alt er mulig, jeg er i et
nytt land
hvor ingen mørke, onde, barbariske, skitne, morderiske,
skjeggete menn er til
stede. De forsvant i mørket. Mørket har tatt dem med seg
og spist dem. Trodde
jeg. Å, så naiv var jeg, er jeg. DE ER HER. Ja, de
er her, her i dette landet som vi liker å se på som humant,
demokratisk,
fredelig, fullt av omsorg og medlidenhet. Det falt plutselig i tankene
mine at
jeg igjen er tilbake der jeg startet min ”reise”. KAN DU TENKE deg at dette landet huser minst 50 krigsforbrytere som går fritt rundt omkring? Hvem ville ha trodd det? De går rundt meg. Mørket har igjen kommet ned i byene. Det sprer seg. Alle spørsmålene som ble stilt en gang, kommer til overflaten igjen. Dumt, ja, men sant også. Alle de som ønsket å vise at de bryr seg og at de ønsker å vite. Hvor er dere? Alle ubehaglige spørsmål; om hvordan det er mulig å gjøre slike ting mot andre medmennesker, naboer, familie, barn, kvinner, gamle mennesker, hvordan kunne vi?! Alle de svarene som kom som forklaringer, men egentlig kom de ut mer som unnskyldninger ut fra et ønske at du blir ikke blir satt i samme bås som mennesker som en gang var dine naboer, landsmenn. Det var slik til jeg forstod at drap, tortur, systematisk voldtekt ikke har noen forklaring, særlig ikke noen unnskyldning. Det er det verste som et menneske kan gjøre mot andre og mot seg selv. OG DET VAKRE, frie
Norge tier. Gjør ingenting. Har ikke ressurser. Det må
behandles i samarbeid
med Krigsforbryterdomsstolen i Haag. Det tar lang tid. De vet ikke hvor
enkelte
av disse menneskene er. Hundrevis av unnskyldninger. Latterlig.
Sørgelig.
Myndighetenes unnskyldninger. Jeg er temmelig sikker på at hvis
det var en
diskusjon om å gi pengene til utlandet for helt likt arbeid,
ville Norge vært
første og største bidragsyter. Som alltid. Hva skjer
nå? Hvorfor går mordere,
krigsforbrytere fritt rundt omkring i dette landet? Hvorfor må
ofrene igjen utsettes
for grusomhetene de gikk gjennom? Det vekker sinne, fortvilelse og
enorm
skuffelse. Jeg ønsker å kreve. Jeg krever handling fra
alle dere som tier, ikke
kan, ikke vil eller ikke bryr seg. Jeg ønsker ikke, og nekter at
mine
skattepenger skal gå til å beskytte de som drepte meg,
torturerte meg, voldtok
meg, fordrev meg. Jeg krever at mitt bidrag til statskassen brukes slik
at
disse menneskene dømmes for det de har gjort. Jeg krever at de
ikke skal slippe
unna. JEG ØNSKER AT
Norge
endelig skal vise at de bryr seg her hjemme. Dere trenger ikke reise
langt for
å kjempe for rettferdighet. Det er her under nesene deres. Det er
bare å se
opp.
Copyright©2005 Dictum.no ISSN 1504-5307 |