Hjemme/Home         Om Dictum/About Dictum         Redaksjon/Editors         For bidragsytere/For contributors            Arkiv/Archive             



 Leder/Letters from the Editor


 Intervju/Interview


 Debatt/Debate


 Artikler/Articles


 Bokanmeldelser/Book reviews


 Kultur/Culture


 Foto/Photo











                                                                           PDF VERSJON

 

                         KRIGSFORBRYTERE OG NORGE

                                                                        AV JASNA JOZELIC

 

JEG HUSKER FREMDELES min første dag i Norge som flyktning fra et krigsherjet Bosnia og Hercegovina. Det er ikke lett å glemme, og jeg tror ikke at det heller er mulig. Med grusomme bilder i tankene fra den ødelagte byen, døde mennesker som ligger på gaten, redselen for å bli drept, voldtatt, og hvem vet hva mer.  Jeg trodde det ville være siste gang jeg måtte tenke på det. Håpet om at tiden legger alle sår og at jeg eller alle de som har overlevd folkemord, fordrivelse, drap, voldtekt aldri igjen skal måtte gå gjennom det, var veldig sterkt. Jeg har unngått i mange år å se på TV-bilder som viser scener som kunne frambringe erindringer fra min ”krigsfortid». Jeg tviler sterkt på at jeg var den eneste som på denne måten prøvde å ”glemme” en del bilder som sitter klistret et eller annet sted i hjernen uten at du har kontroll over det. Vi mennesker liker å late som vi har kontroll over våre egne liv og våre følelser. Dessverre, og heldigvis, er vi langt fra sannheten. Nå, (jeg trodde naivt at alle forholdsregler var tatt), kan jeg starte og bygge livet mitt opp igjen. Jeg er fremdeles ung, alt er mulig, jeg er i et nytt land hvor ingen mørke, onde, barbariske, skitne, morderiske, skjeggete menn er til stede. De forsvant i mørket. Mørket har tatt dem med seg og spist dem. Trodde jeg. Å, så naiv var jeg, er jeg.

DE ER HER. Ja, de er her, her i dette landet som vi liker å se på som humant, demokratisk, fredelig, fullt av omsorg og medlidenhet. Det falt plutselig i tankene mine at jeg igjen er tilbake der jeg startet min ”reise”.

KAN DU TENKE deg at dette landet huser minst 50 krigsforbrytere som går fritt rundt omkring? Hvem ville ha trodd det? De går rundt meg. Mørket har igjen kommet ned i byene. Det sprer seg. Alle spørsmålene som ble stilt en gang, kommer til overflaten igjen. Dumt, ja, men sant også. Alle de som ønsket å vise at de bryr seg og at de ønsker å vite. Hvor er dere? Alle ubehaglige spørsmål; om hvordan det er mulig å gjøre slike ting mot andre medmennesker, naboer, familie, barn, kvinner, gamle mennesker, hvordan kunne vi?! Alle de svarene som kom som forklaringer, men egentlig kom de ut mer som unnskyldninger ut fra et ønske at du blir ikke blir satt i samme bås som mennesker som en gang var dine naboer, landsmenn. Det var slik til jeg forstod at drap, tortur, systematisk voldtekt ikke har noen forklaring, særlig ikke noen unnskyldning. Det er det verste som et menneske kan gjøre mot andre og mot seg selv.

OG DET VAKRE, frie Norge tier. Gjør ingenting. Har ikke ressurser. Det må behandles i samarbeid med Krigsforbryterdomsstolen i Haag. Det tar lang tid. De vet ikke hvor enkelte av disse menneskene er. Hundrevis av unnskyldninger. Latterlig. Sørgelig. Myndighetenes unnskyldninger. Jeg er temmelig sikker på at hvis det var en diskusjon om å gi pengene til utlandet for helt likt arbeid, ville Norge vært første og største bidragsyter. Som alltid. Hva skjer nå? Hvorfor går mordere, krigsforbrytere fritt rundt omkring i dette landet? Hvorfor må ofrene igjen utsettes for grusomhetene de gikk gjennom? Det vekker sinne, fortvilelse og enorm skuffelse. Jeg ønsker å kreve. Jeg krever handling fra alle dere som tier, ikke kan, ikke vil eller ikke bryr seg. Jeg ønsker ikke, og nekter at mine skattepenger skal gå til å beskytte de som drepte meg, torturerte meg, voldtok meg, fordrev meg. Jeg krever at mitt bidrag til statskassen brukes slik at disse menneskene dømmes for det de har gjort. Jeg krever at de ikke skal slippe unna.

JEG ØNSKER AT Norge endelig skal vise at de bryr seg her hjemme. Dere trenger ikke reise langt for å kjempe for rettferdighet. Det er her under nesene deres. Det er bare å se opp.


                                                                                                                                                                                  

 


 

                                                                     Copyright©2005 Dictum.no

                                                                              ISSN 1504-5307