PDF VERSJON

Fredsnasjonen Norge

AV CECILIE KAARSTAD

Norge blir ofte sett på som verdens fredsnasjon nummer en. Norge har gjennom hele det 20 århundre bidratt til å skape fred i urolige deler av verden. Hvor denne interessen for fredsarbeid kommer fra har ofte undret meg ettersom fredsutdanning ikke har eksistert som akademisk disiplin i Norge før 2002.

Når det hele startet diskuteres stadig, men for argumentasjonens skyld velger jeg her å si at det hele startet med Fridtjof Nansens engasjement i Folkeforbundet og hjelp til Russland, Armenia og Ukraina i 1920 årene.

Norge som nasjon var òg aktiv i forbindelse med opprettelsen av FN i 1945, noe som resulterte i at Norge fikk FNs første generalsekretær i Trygve Lie. Videre kan vi nevne, blant utallige prosjekter, Strømmestiftelsens fredsarbeid i Latin-Amerika, Terje Rød-Larsen og hans team i Midt-Østen og til slutt Erik Solheims arbeid på Sri Lanka. I tillegg finner vi mange privatpersoner og organisasjoner som tildaglig gjør en enorm innsats innen fredsarbeid i ulike deler av verden.

Norge har i dag flere uavhengige institusjoner som driver vitenskaplig forskning innen fredsarbeid. Blant disse kan nevnes CMI, FAFO, NUPI og Nobelinstituttet, men bare ett lærested som driver ren fredsforskning nemlig Universitetet i Tromsø.

Internasjonalt finnes det i dag mange universitet som tilbyr fredsstudier. Et eksempel er University of Bradford – England som er et av de eldste fredsforskningsinstituttene, og er der jeg fikk min mastergrad i ”Conflict Resolution” i 1999.

Fredsstudiene ved University of Bradford ble etablert i 1973. Initiativtagere var medlemmer av

” Society of Friends”, bedre kjent som Kvekerne i Norge, og ble møtt med entusiasme fra universitetets side som stilte et bygg og alle universitetets fasiliteter til disposisjon. I dag er Instituttet for fredsforskning et tradisjonelt Britisk samfunnsvitenskapelig institutt med 53 akademisk ansatte til sammen og er blitt det største institutt for fredsforskning i verden. Det tilbyr i dag et 3-årig Bachelor program, to Master studier og et doktorgradsprogram samt at de driver en utstrakt publiseringsvirksomhet. I studieåret 2006/2007 har instituttet 400 studenter fra over 40 forskjellige land i fra alle kontinent. I 2005 ble instituttet rangert blant de ti beste samfunnsvitenskaplige institutt i England av den britiske avisen, The Guardian.

Universitetet i Bradfords mest kjente alumni er nok Dr. Sa’eb Erakat som var nestleder for den Palestinske delegasjonen i Midt-Østen forhandlingene og som fortsatt arbeider med å finne en løsning på konflikten.

John Hume, som fikk Nobels Fredspris i 1998, kom med denne uttalelsen etter utdelingen i Oslo: «Bradford’s Centre for Conflict Resolution has a worldwide reputation for its research and practice in supporting peace processes in many of the world’s trouble spots».

Bradford senter for konfliktløsning er i dag et av syv konfliktløsningssentre som er etablert av Rotary Foundation i Japan, Australia, Argentina, France, UK og USA.

Universidad del Salvador, Buenos Aires, Argentina; University of Queensland, Brisbane, Australia; Institut d’Etudes Politiques de Paris, Paris, France; International Christian University, Mitaka, Tokyo, Japan; University of California-Berkeley, Berkeley, USA; og, Duke University og University of North Carolina at Chapel Hill, North Carolina, USA.

De siste åtte årene har mange norske studenter funnet veien til Bradford og universitetets fredsstudier.

Til sammenligning fikk Norge sitt første fredssenter knuttet til et universitet i 2002 som tilbyr masterprogram i fredsstudier.

Det var først etter at UNESCOs deklarasjon om et internasjonalt tiår for fred (2000-2010) og Haag-konferansen i 1999 hadde funnet sted at engasjementet for fredsutdanning ble synlig blant studenter og ansatte ved Universitetet i Tromsø (UiT). I år 2000 arrangerte Senteret for Miljø og Utvikling ved Håkon Fottland konferansen ”Higher Education for Peace”. Denne konferansen synliggjorde mangelen på forskningsbasert og integrert fredsutdanning, spesielt i Norge.

Både Tove Bull, professor ved UiT, og professor Ole D. Mjøs, Nobelkomiteens formann siden 2003, arbeidet begge for å realisere drømmen om et fredssenter og fredsutdanning ved UiT. I 2002 ble arbeidet endelig kronet med en bevilgning fra Stortinget som gjorde det mulig å sette i gang masterprogrammet fra høsten 2002. Masterprogrammet har i dag ca. 20 studenter.

Ved Fredssenteret – Universitetet i Tromsø, verdens nordligste universitet.

Som tidligere nevn har jeg undret med over den enorme interessen blant norske akademikere, institusjoner og privatpersoner for fredsforskning og fredsarbeid og hvor den kommer fra ettersom fredsutdanning var tilnærmet ikke-eksisterende til 2002.

Dette har ført meg til å stille noen spørsmål, men som jeg ennå ikke funnet alle svarene.

– hvorfor har ikke miljøene i de uavhengige institusjonene som CMI, NUPI og FAFO sørget for å utvikle rene fredsstudier ved universitetene i Norge?

– hvorfor er interessen for fredsforskning sterkere ved de uavhengige forskningsinstitusjonene, enn ved universitetenes samfunnsvitenskaplige fakultet?

– er det en manglende anerkjennelse av fredsstudier som akademisk disiplin ved norske universitet?

– har fredsforskning i Norge sitt opprinnelige opphav i NGOs?

Spørsmålene er enkle, men svarene er dessverre ikke like enkel å finne, men i de neste månedene håper jeg å komme litt nærmere!

ISSN 1504-5307

Fredsnasjonen Norge

Copyright © 2007 Dictum.no