«Vi var jo
unge, vet
dere. Vi tenkte i grunnen ikke på så mye av det der.
Tredveårene var harde.
Vi måtte tjene penger, og vi måtte liksom leve livet,
sånn som det var»
(Stemme i filmen)
Dokumentarfilmen
om Moritz Rabinowitz,
«Mannen som elsket Haugesund» er lavmælt og nyansert. Samtidig er
det
en film som reiser noen provoserende spørsmål. Historien
den forteller er
uvanlig.Den er ulik andre skildringer
av annen verdenskrig i Norge. Og den gir opphav til en mistanke: slike
historier blir fortiet fordi de fremdeles truer den vanlige norske
selvforståelsen og historien om «oss» og «dem» denne inngår
i.
Rabinowitz
var ikke
bare en veldig vellykket
forretningsmann. Til forskjell fra de aller fleste slike tok han et
samfunnsansvar som gav seg utslag i veldedig arbeid, i en lang rekke
avisinnlegg og en bok om farene samtiden sto overfor. Advarslene ble
møtt med
taushet. Åpningssitatet karakteriserer responsen: «Vi tenkte i
grunnen
ikke på så mye av det der.» Ikke: «Vi visste ikke,» men
implisitt: «vi» visste. Det stod å lese i avisen. Det var rett
foran
oss, men «vi» reagerte ikke. Det synes åpenbart at dette
«vi» har et forklaringsproblem, og at en fortsatt taushet for mange
vil være å foretrekke.
EN EKSPANSIV GRÜNDER
Moritz
Rabinowitz,
forteller
filmen, kom til Norge i 1909 fra landsbyen Rajgrod i Polen. Faren var
rabbiner,
men til farens skuffelse, manglet Moritz, de samme åndelige
anleggene. Etter en
tid som omreisende tøyhandler uten startkapital, slo han seg ned
i Haugesund i
1911 og åpnet en liten klesforretning. Han arbeidet seg opp. M.
Rabinowitz ble
Haugesunds største konfeksjonsforretning med filialer i
Stavanger,
Kristiansand, Egersund, Sauda og Odda. I 1929 startet han
konfeksjonsfabrikken
Condor som drev engrossalg i tillegg til å forsyne hans egne
butikker.
Fabrikken var landets største. Det han gjorde var moderne og
visjonært. I 1940
arbeidet 140 personer for Rabinowitz – en blomstrende og
oppsiktsvekkende
industrisuksess – men historien har en mørk side.
EN OVERSETT DEBATTANT
Fra
1933 begynte
Rabinowitz
å holde foredrag.
Han var tidlig ute med å advare mot farene ved Hitlers
maktovertagelse og mot
antisemittismen i samtiden. Han skrev en rekke innlegg i Haugesunds
avis.
Plassen i offentligheten måtte han betale seg til. Innleggene var
oftest
trykket ved siden av annonser for klesfirmaet, og avisen var redd for
å miste
annonseinntektene hvis de lot være å trykke Rabinowitz’
innlegg.Da boken Den
nye verdenskrisen, en norsk oversettelse av det antisemittiske
skriftet Zions vises protokoller, utkom i
1922,skrev Rabinowitz artikler om at
teksten var et falsum. En serie innlegg mot høysterettsadvokat
og jødehater E.
Saxlund ble sitert i hovedstadspressen. Han polemiserte også mot
Dr. Jon Afred
Mjøen, leder for Vindern Biologiske Laboratorium, der det ble
forsket på
rasebiologi. Jon Afred Mjøen var anerkjent og innflytelsesrik,
om enn også
omstridt, i sin samtid, og laboratoriet var viktig for nazistenes
utvikling av
raseteoriene.Gjennom å vise til
denne
debatten, peker også filmen mot et ubehagelig faktum som er for
lite kjent –
utbredelsen og anerkjennelsen rasehygieniske tenkemåter
nøt både før og etter
krigen. Da den norske steriliseringsloven ble vedtatt i 1934 var det en
eneste
stortingsrepresentant, Gjert E. Bonde, eneste representant for
Samfundspartiet,
som stemte imot. Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, det nystiftede
KrF, og i
særlig grad Bondepartiet var for. Og
rasehygienisk politikk ble videreført etter krigen overfor
samer, kvener og
tatere. I 1933 utgav Rabinowitz boken Verdenskrisen
og vi på eget forlag. Han skrev
om boken i Haugesunds avis:
Med mitt lille verk vil jeg vekke den
jevne mann i
samfunnet. Jeg vil gjøre ham forberedt på det bitre alvor
som verdenskrisen
fører med seg. Jeg vil søke å bevise at
isoleringspolitikken, hatet og
grenseavsperringene har skyld i verdensulykken av i dag.
Rabinowitz vekket
ikke «den lille
mann i samfunnet». Derimot vekket han tysk etterretning, som advarte
mot
ham i sine organer, og kalte ham «jødenes verdslige leder i
Norge».
Da tyske okkupasjonsstyrker ankom til Haugesund 10. april 1940 var han
den
første de ville ha tak i, og jakten på ham som politisk
opposisjonell var høyt
prioritert. Den siste delen av filmen skildrer hvordan Rabinowitz
gjemte seg
flere ulike steder med hjelp fra hjemmefronten og med tysk etterretning
i
hælene. Til slutt ble han tatt og sendt til Sachenhausen som
politisk fange i
1941. Der døde han som følge av mishandling 27. februar
1942. Som han hadde
ønsket, overtok arbeiderne butikken etter at han forsvant.
Johanna, konen hans,
hadde dødd i 1939. Senere ble også datteren Edith, hennes
to år gamle sønn
Harry og hennes mann, Hans Reichwald, arrestert og deportert. De ble
alle drept
i Auschwitz i 1942. Dermed var det ingen i Rabinowitz’ familie tilbake.
En
skildring i
det lokale vittighetsbladet Gneisten fra første halvdel
av 1930-årene beskriver den alminnelige mottagelsen
Rabinowitz’ engasjement møtte:
Kjøpmann M.
Rabinowitz prøvde ved en festlig anledning en gang at holde en
tale. Jeg tror
neppe det var nogen som hadde bedt ham om det, men det kunne vel ikke
han
hjelpe for. Hans tale blev til et endeløst foredrag om
jødenes historie, og hva
verre var, det utviklet seg til en syndflod som truet med at skylle
selskapet
vekk. Heldigvis var det en mindre historisk anlagt haugesunder til
stede. Han
opptrådte som Noa ved anledning, og sendte ut en del bemerkninger som
stoppet israelittens
taleflom. Disse bemerkninger ble således det Ararat hvor
selskapet omsider fant
sin frelse.
Moritz
Rabinowitz ble et offer, men var
samtidig langt mer enn det. Han var mer talefør og mer klarsynt
enn de aller
fleste omkring ham, og det gjorde ham også mer problematisk i de
flestes øyne.
«Israelittens taleflom» ble imidlertid stoppet, og det har vært
stille rundt ham siden. Har kritiske røster, særlig fra
outsidere, noen gang
vært verdsatt?
En
ensom mann
Utestengt
som
person og
oversett som
debattant. Dette var og forble Rabinowitz’ situasjon.Han, og hans kone Johanne og datter Edith,
ble aldri invitert til noen, fortelles det i filmen. Han
forsøkte å bli
akseptert, men ble det aldri. Han ble aldri bedt i
Handelsstandsforeningen,
hvor han sikkert var medlem – «det kunne de jo ikke nekte ham»
– og
heller ikke privat. Fordi de ikke fikk kontakt med befolkningen i byen,
flyttet
Johanne og Edith Rabinowitz til Bergen i 1927, der Johanne hadde en
søster og
en svoger. Moritz Rabinowitz besøkte dem nesten hver helg, og
satt ellers stort
sett alene i den lille leiligheten han hadde over butikken, og senere
over
fabrikklokalene. I filmen sier en av hans tidligere ansatte:
Jeg tror det
har vært lenge før krigen, jeg, lenge før Hitler,
at de liksom så på jødene som
noe annerledes. Jeg kan ikke forklare det
– Han var jo aldri hjemme hos oss,
for eksempel. Aldri hjemme hos noen av butikkdamene. Han var ikke
hjemme hos
noen. Det var så synd, for det tror jeg han hadde ønsket.
Rabinowitz var en
av de rikeste i sin by,
kultivert og engasjert i verden og i nærmiljøet. Man
skulle tro at flere av
disse egenskapene ville skaffet ham innpass i samfunnet omkring ham, at
folk
ville ønsket å tilbringe tid sammen med ham, å ha
ham som venn og bekjent. Men
til tross for suksessen forble han ensom.
I 1924, fortelles det i
filmen, skriver
Aftenposten på lederplass at landet står i fare for å
bli oversvømmet av polske
og russiske jøder:
De kommer inn
som en sildestim. De setter seg fast over hele byen. Det er snart ikke
en
fruktbutikk, et utsalg av brukte klær, et lager av ur og annet kram uten at
det står en
smilende jøde bak disken. Osterhauggaten er fremtidens ghetto,
eller
jødekvarter, men bare vent, om noen tiår finner vi dem som
smarte eiere av fine
villaer på vestkanten.
To ting er
slående når en leser dette
sitatet i dag. Det ene er sjokkeffekten ved å bli minnet på
at landets største
seriøse avis kunne trykke dette som en leder. Utbredelsen av
antisemittisme i
samtiden er et faktum som er fortiet i ettertid, og det har sammenheng
med at
fortellinger om krigen, særlig i skolen, fortsatt inngår
som del av et
nasjonsoppbyggende prosjekt. Da passer slike fakta dårlig. De
bidrar til å
trekke i tvil den vanligste historien der rollene som «oss» og
«dem» er klart fordelt og moralsk definert. Er det flere medskyldige
enn man først trodde?
Det
andre som er
slående er
hvor mye dette
minner om ting som kan sies og skrives i innvandringsdebatter i dag.
Det ville
riktignok ikke kunnet stå på lederplass, men retorikken er
sørgelig kjent. Og
det fremstår som en sosial situasjon nærmest uten utvei
– har du feil
etnistitet, religion eller rase, er du skyldig enten du er rik eller
fattig.
Hvis du er fattig, gjøres du til gjenstand for forakt som symbol
på svakhet. Er
du rik, blir du misunnet og mistenkeliggjort. Hvis du pleier omgang med
andre
som sett utenfra ligner deg selv, blir det brukt mot deg, men hvis du
forsøker
å komme inn i det etablerte samfunnet, blir du utestengt.
Innvandrere bør ikke
klumpe seg sammen, og de bør ikke skaffe seg fine villaer
på vestkanten. Begge
deler vil bli ansett som suspekt. Er den viktigste kilden til moralsk
selvtilfredshet, da som nå, å tilhøre en sosial
majoritet?
«Mannen
som
elsket Haugesund»
åpner, snarere enn lukker, flere moralske spørsmål.
Dermed gir den et
utgangspunkt for en sårt tiltrengt refleksjon.
MANNEN SOM ELSKET HAUGESUND, Norge 2003
PRODUSENT:
Medieoperatørene ved Hanne Myren
KOMMENTARSTEMME:
Torgeir Engen
RABINOWITZ’
TEKSTER LEST AV: Jørgen Langhelle
REGI:
Jørgen Haukeland og Tore Vollan
MED: Hanna
Hetland, Erik Mæland, Anne Marie Rusnes, Bergljot Førre,
Kirsten Gjerde, Ingvald Førre,
Jenny
Bårdsen, Erling Engedal, Erling Njøs, Rolf Lervik, Brita
Amundsen, Elise Birkeland, Lars Lervik, Otto Hansen.