Hjemme/Home         Om Dictum/About Dictum         Redaksjon/Editors         For bidragsytere/For contributors            Arkiv/Archive             



 Leder/Letters from the Editor


 Intervju/Interview


 Debatt/Debate


 Artikler/Articles


 Bokanmeldelser/Book reviews


 Kultur/Culture


 Foto/Photo











                                                                                                                                   PDF VERSION 

 

 


HAN VAR ALDRI HJEMME HOS NOEN

«OSS» OG «DEM» I «MANNEN SOM ELSKET HAUGESUND»

AV LENE AUESTAD

«Vi var jo unge, vet dere. Vi tenkte i grunnen ikke på så mye av det der. Tredveårene var harde.
Vi måtte tjene penger, og vi måtte liksom leve livet, sånn som det var»
(Stemme i filmen)

 

 

Dokumentarfilmen om Moritz Rabinowitz, «Mannen som elsket Haugesund» er lavmælt og nyansert. Samtidig er det en film som reiser noen provoserende spørsmål. Historien den forteller er uvanlig.  Den er ulik andre skildringer av annen verdenskrig i Norge. Og den gir opphav til en mistanke: slike historier blir fortiet fordi de fremdeles truer den vanlige norske selvforståelsen og historien om «oss» og «dem» denne inngår i.

Rabinowitz var ikke bare en veldig vellykket forretningsmann. Til forskjell fra de aller fleste slike tok han et samfunnsansvar som gav seg utslag i veldedig arbeid, i en lang rekke avisinnlegg og en bok om farene samtiden sto overfor. Advarslene ble møtt med taushet. Åpningssitatet karakteriserer responsen: «Vi tenkte i grunnen ikke på så mye av det der.» Ikke: «Vi visste ikke,» men implisitt: «vi» visste. Det stod å lese i avisen. Det var rett foran oss, men «vi» reagerte ikke. Det synes åpenbart at dette «vi» har et forklaringsproblem, og at en fortsatt taushet for mange vil være å foretrekke.

 EN EKSPANSIV GRÜNDER

Moritz Rabinowitz, forteller filmen, kom til Norge i 1909 fra landsbyen Rajgrod i Polen. Faren var rabbiner, men til farens skuffelse, manglet Moritz, de samme åndelige anleggene. Etter en tid som omreisende tøyhandler uten startkapital, slo han seg ned i Haugesund i 1911 og åpnet en liten klesforretning. Han arbeidet seg opp. M. Rabinowitz ble Haugesunds største konfeksjonsforretning med filialer i Stavanger, Kristiansand, Egersund, Sauda og Odda. I 1929 startet han konfeksjonsfabrikken Condor som drev engrossalg i tillegg til å forsyne hans egne butikker. Fabrikken var landets største. Det han gjorde var moderne og visjonært. I 1940 arbeidet 140 personer for Rabinowitz – en blomstrende og oppsiktsvekkende industrisuksess – men historien har en mørk side.

 
EN OVERSETT DEBATTANT

Fra 1933 begynte Rabinowitz å holde foredrag. Han var tidlig ute med å advare mot farene ved Hitlers maktovertagelse og mot antisemittismen i samtiden. Han skrev en rekke innlegg i Haugesunds avis. Plassen i offentligheten måtte han betale seg til. Innleggene var oftest trykket ved siden av annonser for klesfirmaet, og avisen var redd for å miste annonseinntektene hvis de lot være å trykke Rabinowitz’ innlegg.  Da boken Den nye verdenskrisen, en norsk oversettelse av det antisemittiske skriftet Zions vises protokoller, utkom i 1922,  skrev Rabinowitz artikler om at teksten var et falsum. En serie innlegg mot høysterettsadvokat og jødehater E. Saxlund ble sitert i hovedstadspressen. Han polemiserte også mot Dr. Jon Afred Mjøen, leder for Vindern Biologiske Laboratorium, der det ble forsket på rasebiologi. Jon Afred Mjøen var anerkjent og innflytelsesrik, om enn også omstridt, i sin samtid, og laboratoriet var viktig for nazistenes utvikling av raseteoriene.  Gjennom å vise til denne debatten, peker også filmen mot et ubehagelig faktum som er for lite kjent – utbredelsen og anerkjennelsen rasehygieniske tenkemåter nøt både før og etter krigen. Da den norske steriliseringsloven ble vedtatt i 1934 var det en eneste stortingsrepresentant, Gjert E. Bonde, eneste representant for Samfundspartiet, som stemte imot. Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, det nystiftede KrF, og i særlig grad Bondepartiet var for. Og rasehygienisk politikk ble videreført etter krigen overfor samer, kvener og tatere. I 1933 utgav Rabinowitz boken Verdenskrisen og vi på eget forlag. Han skrev om boken i Haugesunds avis:

 Med mitt lille verk vil jeg vekke den jevne mann i samfunnet. Jeg vil gjøre ham forberedt på det bitre alvor som verdenskrisen fører med seg. Jeg vil søke å bevise at isoleringspolitikken, hatet og grenseavsperringene har skyld i verdensulykken av i dag.

Rabinowitz vekket ikke «den lille mann i samfunnet». Derimot vekket han tysk etterretning, som advarte mot ham i sine organer, og kalte ham «jødenes verdslige leder i Norge». Da tyske okkupasjonsstyrker ankom til Haugesund 10. april 1940 var han den første de ville ha tak i, og jakten på ham som politisk opposisjonell var høyt prioritert. Den siste delen av filmen skildrer hvordan Rabinowitz gjemte seg flere ulike steder med hjelp fra hjemmefronten og med tysk etterretning i hælene. Til slutt ble han tatt og sendt til Sachenhausen som politisk fange i 1941. Der døde han som følge av mishandling 27. februar 1942. Som han hadde ønsket, overtok arbeiderne butikken etter at han forsvant. Johanna, konen hans, hadde dødd i 1939. Senere ble også datteren Edith, hennes to år gamle sønn Harry og hennes mann, Hans Reichwald, arrestert og deportert. De ble alle drept i Auschwitz i 1942. Dermed var det ingen i Rabinowitz’ familie tilbake.

En skildring i det lokale vittighetsbladet Gneisten fra første halvdel av 1930-årene beskriver den alminnelige mottagelsen Rabinowitz’ engasjement møtte:

 Kjøpmann M. Rabinowitz prøvde ved en festlig anledning en gang at holde en tale. Jeg tror neppe det var nogen som hadde bedt ham om det, men det kunne vel ikke han hjelpe for. Hans tale blev til et endeløst foredrag om jødenes historie, og hva verre var, det utviklet seg til en syndflod som truet med at skylle selskapet vekk. Heldigvis var det en mindre historisk anlagt haugesunder til stede. Han opptrådte som Noa ved anledning, og sendte ut en del bemerkninger som stoppet israelittens taleflom. Disse bemerkninger ble således det Ararat hvor selskapet omsider fant sin frelse.

 Moritz Rabinowitz ble et offer, men var samtidig langt mer enn det. Han var mer talefør og mer klarsynt enn de aller fleste omkring ham, og det gjorde ham også mer problematisk i de flestes øyne. «Israelittens taleflom» ble imidlertid stoppet, og det har vært stille rundt ham siden. Har kritiske røster, særlig fra outsidere, noen gang vært verdsatt?

 En ensom  mann

Utestengt som person og oversett som debattant. Dette var og forble Rabinowitz’ situasjon.  Han, og hans kone Johanne og datter Edith, ble aldri invitert til noen, fortelles det i filmen. Han forsøkte å bli akseptert, men ble det aldri. Han ble aldri bedt i Handelsstandsforeningen, hvor han sikkert var medlem – «det kunne de jo ikke nekte ham» – og heller ikke privat. Fordi de ikke fikk kontakt med befolkningen i byen, flyttet Johanne og Edith Rabinowitz til Bergen i 1927, der Johanne hadde en søster og en svoger. Moritz Rabinowitz besøkte dem nesten hver helg, og satt ellers stort sett alene i den lille leiligheten han hadde over butikken, og senere over fabrikklokalene. I filmen sier en av hans tidligere ansatte:

 Jeg tror det har vært lenge før krigen, jeg, lenge før Hitler, at de liksom så på jødene som noe annerledes. Jeg kan ikke forklare det – Han var jo aldri hjemme hos oss, for eksempel. Aldri hjemme hos noen av butikkdamene. Han var ikke hjemme hos noen. Det var så synd, for det tror jeg han hadde ønsket.

Rabinowitz var en av de rikeste i sin by, kultivert og engasjert i verden og i nærmiljøet. Man skulle tro at flere av disse egenskapene ville skaffet ham innpass i samfunnet omkring ham, at folk ville ønsket å tilbringe tid sammen med ham, å ha ham som venn og bekjent. Men til tross for suksessen forble han ensom.

I 1924, fortelles det i filmen, skriver Aftenposten på lederplass at landet står i fare for å bli oversvømmet av polske og russiske jøder:

De kommer inn som en sildestim. De setter seg fast over hele byen. Det er snart ikke en fruktbutikk, et utsalg av brukte klær, et lager av ur og annet kram uten at det står en smilende jøde bak disken. Osterhauggaten er fremtidens ghetto, eller jødekvarter, men bare vent, om noen tiår finner vi dem som smarte eiere av fine villaer på vestkanten.

 To ting er slående når en leser dette sitatet i dag. Det ene er sjokkeffekten ved å bli minnet på at landets største seriøse avis kunne trykke dette som en leder. Utbredelsen av antisemittisme i samtiden er et faktum som er fortiet i ettertid, og det har sammenheng med at fortellinger om krigen, særlig i skolen, fortsatt inngår som del av et nasjonsoppbyggende prosjekt. Da passer slike fakta dårlig. De bidrar til å trekke i tvil den vanligste historien der rollene som «oss» og «dem» er klart fordelt og moralsk definert. Er det flere medskyldige enn man først trodde?

Det andre som er slående er hvor mye dette minner om ting som kan sies og skrives i innvandringsdebatter i dag. Det ville riktignok ikke kunnet stå på lederplass, men retorikken er sørgelig kjent. Og det fremstår som en sosial situasjon nærmest uten utvei – har du feil etnistitet, religion eller rase, er du skyldig enten du er rik eller fattig. Hvis du er fattig, gjøres du til gjenstand for forakt som symbol på svakhet. Er du rik, blir du misunnet og mistenkeliggjort. Hvis du pleier omgang med andre som sett utenfra ligner deg selv, blir det brukt mot deg, men hvis du forsøker å komme inn i det etablerte samfunnet, blir du utestengt. Innvandrere bør ikke klumpe seg sammen, og de bør ikke skaffe seg fine villaer på vestkanten. Begge deler vil bli ansett som suspekt. Er den viktigste kilden til moralsk selvtilfredshet, da som nå, å tilhøre en sosial majoritet?

«Mannen som elsket Haugesund» åpner, snarere enn lukker, flere moralske spørsmål. Dermed gir den et utgangspunkt for en sårt tiltrengt refleksjon.

 

 

 

MANNEN SOM ELSKET HAUGESUND, Norge 2003

PRODUSENT: Medieoperatørene ved Hanne Myren

KOMMENTARSTEMME: Torgeir Engen

RABINOWITZ’ TEKSTER LEST AV: Jørgen Langhelle

REGI: Jørgen Haukeland og Tore Vollan

MED: Hanna Hetland, Erik Mæland, Anne Marie Rusnes, Bergljot Førre, Kirsten Gjerde, Ingvald Førre,

Jenny Bårdsen, Erling Engedal, Erling Njøs, Rolf Lervik, Brita Amundsen, Elise Birkeland, Lars Lervik, Otto Hansen.

 

 


 

                                                                  Copyright©2005 Dictum.no

                                                                         ISSN 1504-5307