Leder/Letters from the Editor

 Intervju/Interview

 Debatt/Debate

 Artikler/Articles

 Bokanmeldelser/Book reviews

 Kultur/Culture

 Foto/Photo

Omfordeling og anerkjennelse – et kritisk blikk på debatten mellom Nancy Fraser og Axel Honneth

AV PETTER NAFSTAD

Professor i filosofi, dekan ved SV-fakultetet, Universitetet i Tromsø

Termen «anerkjennelse» dukker ofte opp i den politiske teorilitteraturen. Ofte antas den å betegne noe som dels er berettiget, men dels står i et problematisk forhold til visse måter å forstå «rettferdighet» på. Nancy Fraser oppfatter den politiske bruken av «anerkjennelse» som et nytt element, et tilskudd til den politisk-teoretiske diskusjonen. Boka Redistribution or Recognition (Verso 2003) framstår som hennes respons på dette og Axel Honneths kritikk av denne responsen. Med det har jeg påpekt tre ting:

1. Det er Fraser som spiller førstefiolin i boka, det er hun som legger fram en teori som så blir kritisert av Honneth.

2. Temaet  er «rettferdighet» (justice).

3. Det er en påstand fra Fraser om at det er brakt inn et nytt element i rettferdighetsdiskusjonen.

Det aktuelle begrepet om rettferdighet er et begrep om politisk rettferdighet. Det vil si at når Fraser anser for eksempel omfordeling for å være et område der rettferdighetsbetraktninger er relevante, så er det fordi omfordeling er av betydning for politisk rettferdighet. Samtidig later Fraser til å mene at politisk rettferdighet er den grunnleggende formen for rettferdighet, slik at forhold som ikke umiddelbart er politiske er rettferdighetsrelevante bare i den grad de har betydning for politisk rettferdighet. Så vidt jeg kan se, arbeider Fraser med et politisk rettferdighetsbegrep som befinner seg innenfor en aristotelisk deltakerdemokratisk tradisjon. En ordning som er rettferdig er en ordning som sikrer parity of participation, altså like betingelser for deltakelse. Forhold som angår omfordeling og anerkjennelse kan altså vurderes i forhold til en standard rettferdig/urettferdig. Grunnen til det er, som jeg skal komme tilbake til, at de har konsekvenser for betingelsene for deltakelse. Innenfor de to områdene er det visse typer betingelser som må være oppfylt for at det skal foreligge parity of participation. For å komme videre på dette, må vi avklare betydningen av begrepene anerkjennelse, omfordeling og deltakelse.

 
Anerkjennelse

Det politiske anerkjennelsesbegrepet som Fraser forholder seg til er i stor grad det som blir drøftet av Charles Taylor («The Politics of Recognition» i Amy Gutmann (ed.) Multiculturalism, Princeton University Press, 1994). Taylors poeng kan oppsummeres på denne måten:

1. En rekke moderne politiske krav er krav om anerkjennelse. Slike krav er knyttet til en oppfatning om at man representerer en sosial gruppe, at denne gruppa står for bestemte verdier, at disse verdiene er en viktig del av gruppas identitet og at andre burde akseptere berettigelsen av disse verdiene.

2. Slike krav er et produkt av moderniteten. De er knyttet til moderniteten gjennom to etiske idealer som er spesifikt moderne:

a. Verdighetsidealet har erstattet æresidealet (tradisjonelle sosiale hierarkier har kollapset).

b. Framveksten av autentisitetsidealet.

 
Anerkjennelse er her knyttet til identitetsdannelse. Identitetsdannelse forutsetter selvrealisering og selvrealisering forutsetter omverdenens respekt for den etiske verdien av det som realiseres. Når et krav om anerkjennelse kan være rettferdig, er det fordi manglende respekt for ens verdighet eller manglende mulighet til autentisk uttrykk fører til en skadet identitet.

Hos Nancy Fraser har begrepet «anerkjennelse» dypere sosialhistoriske røtter enn de som trekker næring fra modernitetens verdighetsideal. Rent analytisk kan det, ifølge henne, knyttes til begrepet om «status», det vil si et bestemt prinsipp for sosialt hierarki. Med «statushierarkiske samfunn» menes her: Samfunn der institusjonaliserte kulturelle verdimønstre nekter noen medlemmer den anerkjennelsen de trenger for å være fulle deltakere i den sosiale interaksjonen.  (jf. s. 49). En idealtype for slike samfunn vil være arkaiske samfunn der slektskapsroller og statusroller direkte omsettes til økonomiske roller. Manglende anerkjennelse innebærer  direkte manglende goder. Ideen om at anerkjennelse er knyttet til statushierarkiske samfunn impliserer ikke noen påstand om måten førmoderne sosiale former overlever på i moderne samfunn. Det dreier seg om et rent analytisk grep. Den skal si noe om hvilke grunnleggende strukturelle trekk som vil kjennetegne et samfunn der anerkjennelse styrer sentrale sosiale prosesser, altså hvilken modell av samfunn som ligger til grunn for anvendelsen av «anerkjennelse» som en fundamental sosial kategori. 

som historisk sosial form bygger statushierarkiske samfunn på en rekke forhold som er forskjellige fra grunnleggende strukturelle egenskaper ved moderne samfunn.

Fraser trekker fram slike forhold i statushierarkiske samfunn:

1. De var klart avgrensede geografisk og kulturelt.

2. De var institusjonelt underordnet ett system, slektskap.

3. De var etisk monistiske.

4. De hadde en kulturell orden uten alternativer eller konkurranse.

5. De hadde et sosial legitimt hierarki

6. Moderne samfunn er derimot pluralistiske, hybride og deres sosiale og kulturelle orden blir kontinuerlig problematisert (Jf. s. 55).

Omfordeling

Begrepet om omfordeling refererer rett og slett til distribusjonen av materielle ressurser. Det er i og for seg ikke særlig vanskelig å overbevise noen om at rettferdighetsbetraktninger er relevante for fordelingsspørsmål. Hvis de ikke er relevante i slike spørsmål, kan man spørre om det overhodet finnes spørsmål der de er relevante. Spørsmålene dukker først opp når det gjelder rettferdighet og anerkjennelse. Før vi går inn på det, skal vi utdype Frasers begrepspar på denne måten:

 
Forholdet mellom omfordeling og anerkjennelse

Utdyping:

Om vi har en idealtype der status bestemmer materiell velferd, kunne vi tenke oss en komplementær idealtype på motpolen som var slik at markedssuksess alene bestemmer sosial status. Vi tenker oss en idealtype som er et gjennomført markedssamfunn der den økonomiske strukturen direkte dikterer kulturell verdi. Manglende goder impliserer manglende anerkjennelse. Vi får dermed to tenkte ytterpunkter på et spektrum. 1. Urettferdighet grunnet i den politisk-økonomiske strukturen (omfordeling som botemiddel). Et standardeksempel vil være klasse, slik Marx forstår det. 2. Urettferdighet grunnet i samfunnets statusorden. Standardeksempel her vil være seksuelle minoriteter. Mottrekket er anerkjennelse.  Mellom de to ytterpunktene finner vi todimensjonalt underordnede grupper (for eksempel kjønn og rase). Også «klasse» har imidlertid en todimensjonal karakter. I praksis har alle virkelige underordningsakser en form for todimensjonalitet.


Deltakelse

Deltakelse» som sentral kategori i politisk teori går tilbake til Aristoteles. Vi skal ta et kort sideblikk på Aristoteles for å illustrere denne tradisjonens tenkemåte omkring denne termen. Aristoteles har en teori om at visse egenskaper som ulike individer har gjør dem tilbøyelige til å nære bestemte ambisjoner om politisk deltakelse. Noen egenskaper disponerer for ønsker om mer omfattende deltakelse enn det andre egenskaper gjør. I tillegg mener Aristoteles at visse egenskaper også legitimerer visse politiske krav. Dette ender i en oppfatning om forholdet mellom politisk relevante egenskaper og nivåer i politisk deltakelse som ser omtrent slik ut:

Hos Aristoteles er altså dette dels utgangspunkt for en slags (deskriptiv) politisk sosiologi og dels en (normativ) teori om rettferdighet.  Hva angår rettferdighet, kan man merke seg to forhold: 

1. Det finnes ulike politiske krav (deltakerkrav) som ulike grupper rimeligvis kan stille.

2. Det er et element av «likhet» og «likebehandling» som gjør politiske krav rettferdige.

a. Det like skal behandles likt.

b. Det finnes et sett likheter og ulikheter som er politisk relevante, som gjør en forskjell med hensyn til berettigede krav om deltakelse.

 
Det jeg ønsker å framheve her, er at innenfor denne tenkemåten dreier rettferdighet seg om å relatere to deltakerakser, en hva-akse og en hvem-akse, hvem skal delta i hva:

 
Dermed åpner denne forståelsesmåten for to separate diskusjoner som det av oversiktsgrunner kan være nyttig å holde fra hverandre. For Fraser er hvem-spørsmålet enkelt å besvare. Svaret er: Alle borgere! Det er implisert i idealet parity of participation. Grafen blir dermed en rett horisontal linje som går ut fra ett eller annet sted på hva-aksen. 

Tilbake til forholdet mellom omfordeling, anerkjennelse og deltakelse. I følge Fraser representerer omfordelingsspørsmål forhold som angår de objektive betingelsene for deltakelse, mens anerkjennelsesspørsmål angår det hun kaller intersubjektive betingelser for deltakelse.  En rettferdig sosial ordning er altså en ordning der alle har mulighet til å «delta som likemenn». Forhold som angår fordeling og anerkjennelse er rettferdige/urettferdige ut fra måten de bidrar til eller hindrer dette. Med et anerkjennelseskrav er det en gruppe med en antatt gruppeidentitet som plasserer seg på den politiske arenaen. Kravet angår anerkjennelse av verdien av de egenskapene som antas å utgjøre gruppas identitet. Dette gruppekravet er tilsynelatende i konflikt med det liberale prinsippet om at rettigheter er noe som tilkommer individer, ikke grupper. Frasers grep består her i å rettferdiggjøre gruppekrav i den grad de angår betingelser som påvirker mulighetene for deltakelse til de individene som utgjør gruppen. Etter mitt syn er dette den mest vellykkede delen av Frasers teorikonstruksjon. 

Spørsmål:

Ut fra dette mener jeg at man kan stille disse kritiske spørsmålene til Fraser:

1. Er det rimelig å betrakte fordelingsspørsmål som rettferdighetsrelevante bare for så vidt som de angår betingelser for deltakelse?

2. Er anerkjennelsesspørsmål rettferdighetsrelevante? Eventuelt hvordan? På dette punktet er jeg i det store og hele enig med Fraser. Når jeg likevel presenterer det som et «kritisk» spørsmål så er det fordi Fraser selv oppfordrer til en kritisk gjennomtenkning av det.

3. Hva menes med «deltakelse» i denne sammenhengen? Hva er det alle har rettferdige krav om å delta i på lik linje med alle andre? (Hvor på «hva-aksen» skal grafen ligge?)

Ad 1.

Jeg har rett og slett litt vanskelig for å forstå at fordelingsrettferdighet egentlig bare skal være instrumentell i forhold til en annen type rettferdighet. Jeg vil hevde at i det minste ett viktig poeng med velferd er velferd! Dersom man skal følge Fraser, må det være slik at rettferdighetsmål vil være irrelevante i fordelingsspørsmål som er uten konsekvenser for deltakelse. Dette er riktignok et forhold der det finnes en del nyanser. En ordning som oppleves som urettferdig vil også være provoserende og destabiliserende. Slik sett kan rettferdighet synes å være et selvstendig gode. Mitt poeng er imidlertid at når en fordelingsorden oppleves som urettferdig, så er det fordi det som fordeles oppleves som goder (eller onder). Man trenger ikke å rettferdiggjøre en måte å fordele noe som oppleves som likegyldig. Følgelig er det verdien av det som fordeles som gjør at en fordelingsorden underlegges et rettferdighetskrav. 

Ad 2

Det temaet Fraser antakelig ser som sitt viktigste bidrag er drøftingen av hvorvidt og på hvilken måte forhold som angår anerkjennelse er rettferdighetsrelevante. Og bidraget hennes her bør være standardlesing for alle som vil danne seg en mening om «anerkjennelse» som politisk begrep. Ifølge Fraser må en slik mening forholde seg til fire sentrale spørsmål:

a. Dreier anerkjennelse seg om rettferdighet, eller er det et spørsmål om selvrealisering?

b. Er distributiv rettferdighet og anerkjennelse to vesensmessig ulike paradigmer, eller kan ett av dem innordnes under det andre?

c. Hvordan kan vi skille mellom berettigede og uberettigede krav om anerkjennelse?

d. Krever rettferdigheten anerkjennelse for det som skiller eller det som er fellesmenneskelig? 

Frasers egne svar på disse spørsmålene er antydningsvis slik:

a. Anerkjennelse er et rettferdighetsspørsmål fordi det er urettferdig at noen nektes full deltakelse i sosial interaksjon pga. statussystemer, ikke fordi det påfører psykisk skade knyttet til manglende selvrealisering. Betingelser for selvrealisering er altså ikke et selvstendig rettferdighetsspørsmål.
Manglende anerkjennelse uttrykker at symbolske statussystemer konstituerer noen som mindreverdige. Dette hindrer deltakelse i det sosiale liv som likeverdig med andre.  Anerkjennelsesrettferdighet sikter mot å sikre betingelser for «parity of participation».

b. Den ene typen kan ikke reduseres til den andre. (Honneth gjør, ifølge Fraser denne feilen, den «kulturalistiske feilen»).

c. Parity of participation er standarden for anerkjennelseskravs berettigelse. Krav må frambringe de intersubjektive betingelsene for dette. De må rettferdiggjøres deontologisk, uten referanse til etiske vurderinger eller selvrealisering.

d. Det må avgjøres i det enkelte tilfellet i forhold til betydningen for parity of participation.

Kjernen i Frasers budskap her synes å være slik: Vi kan ta for gitt at anerkjennelse oppleves som et gode for den som mottar den. Av det følger det ikke at noen har krav på det. Ingen har heller plikt til å anerkjenne de verdier som andre står for bare fordi den andre står for dem og opplever dem som en del av sin identitet. Det sentrale i Frasers budskap er at det rettferdighetsrelevante i spørsmålet om anerkjennelse er knyttet til måten dette får konsekvenser for noe annet på. Dette andre er deltakelse i samfunnslivet på lik linje med andre. Hva dette mer presist innebærer må, som nevnt, være gjenstand for en separat diskurs. 

Ad 3

Det er et problem med Frasers tekst at hun aldri presiserer eller spesifiserer hva hun mener med deltakelse og hva deltakelse bør omfatte. Jeg forstår henne slik at deltakerbegrepet hennes er knyttet til det politiske begrepet om borgere (citizens), slik at det relevante begrepet om deltakelse er et begrep om noe borgere har rett til og/eller er forpliktet til i en eller annen forstand. Jeg tolker Frasers begrep om deltakelse som noe som borgerne har rett til. Sikring av borgernes like mulighet til å anvende denne retten er et spørsmål om å sikre en rettferdig ordning. Fremdeles gjenstår spørsmålet om hva alle har lik rett til å delta i. Dersom det er riktig å oppfatte deltakelse som et spørsmål om rettigheter og mulighet til å anvende disse, kan vi formulere dette spørsmålet ved hjelp av T. H. Marshalls (Class, Citizenship and Social Developement, 1965).

Spørsmålet er nå hvor på y-aksen det er rettferdig at alle skal delta på lik linje.  Nå kommer en av mine hovedinninnvendinger: Moderne rettferdighetsoppfatning (i alle fall i velferdssamfunn) tilsier at den skal ligge langt oppe, innenfor social rights. Social rights dreier seg imidlertid i stor grad om fordelingsspørsmål. Dermed vil fordelingsspørsmål være spørsmål om deltakelse (i velferdsgodene), ikke forhold som dreier seg om betingelse for deltakelse. Det er i seg selv rettferdig at alle har lik adgang til å delta i velferdsgodene på ett eller annet nivå.Det betyr selvsagt ikke at alle har rett til det samme nivået av materielle goder. Det betyr imidlertid at på ett eller annet nivå i fordelingen av materielle goder skifter fordelingsprinsippet fra et rettferdighetsprinsipp til et fordelingsprinsipp basert på ytelse, betaling, marked eller hva man måtte kalle det.

Konklusjonen på dette er at det finnes et viktig område der det ikke lar seg gjøre å opprettholde et skille mellom deltakelse og omfordeling. 

Kritikken fra Axel Honneth

Axel Honneth reiser en annen type innvendinger enn de som jeg har reist ovenfor. Essensen av Honneths innvendinger består i at Fraser underkjenner den selvstendige moralske betydningen av anerkjennelsesspørsmål. Honneths innvendinger kan, så vidt jeg kan se, sammenfattes i tre hovedpunkter:

1. Forholdet mellom anerkjennelse og rettferdighet er ikke blitt aktualisert på grunn av nye sosiale bevegelser. Det sentrale er å få en teoretisk forståelse av rettferdighet og den betydningen som anerkjennelse har her, ikke å forstå en historisk tendens.

2. Samfunn er moralske systemer av verdioppfatninger som tilskrives ulike roller, funksjoner etc. Samfunnets moralske orden er et system av grader av anerkjennelse. Det er disse oppfatningene som ligger til grunn for, og som kommer til uttrykk i vurdering av fordelingsforhold og dermed oppfatninger om disse som rettferdige/urettferdige. Dermed blir også fordelingsrettferdighet bedre forstått fra et anerkjennelsesteoretisk perspektiv.

3. Hvorfor er urettferdighet galt? Fordi det uttrykker mangel på respekt og derfor er ydmykende. Dette er kjernen i enhver sosial konflikt og også grunnlaget for at det kan reises rettmessige krav. Og omvendt: Opplevelse av urett er en erfaring av manglende rettmessig anerkjennelse. 

Honneth om legitime krav om anerkjennelse

Honneths standpunkt er at det fremste målet for en teori om rettferdighet er å klarlegge betingelsene for dannelse av personlig identitet. Dannelse av personlig identitet forutsetter eksistensen av gjensidige anerkjennelsesrelasjoner. Klarlegging av betingelsene for dannelse av personlig identitet er derfor en klarlegging av områdene for legitime anerkjennelseskrav. Sviktende anerkjennelse innenfor disse områdene innebærer en type ydmykelse og manglende respekt som er destruktiv for identitetsdannelsen.
 

Hva angår områdene for legitim anerkjennelse bygger Honneth på teorien om modernitetens gjennombrudd som et resultat av differensiering mellom ulike sfærer for gyldighet. Én slik differensieringsteori, som særlig har inspirert Honneth, er den vi finner i Hegels rettsfilosofi. Den moderne verdenen er her basert på differensieringen mellom familien, det borgerlige samfunnet og staten. I Honneths framstilling svarer dette til tre områder der det rettmessig kan stilles krav om anerkjennelse. De tre områdene er kjærlighet (love), lov (law) og ytelse (achievement). Det dreier seg om tre typer behov der man har et rettferdig krav om tilfredsstillelse.
 

Honneth hevder altså at det dreier seg om tre selvstendige sfærer der det kan stilles rettferdige krav. «Kjærlighet» er sfæren for dannelse av personlighet. Denne sfæren er altså underlagt rettferdighetsmål på lik linje med de øvrige to sfærene. 

Etter mitt syn er Honneths forsøk på å feste sin bruk av anerkjennelsesbegrepet i Hegels filosofi misvisende, eller i det minste ensidig.  I Hegels teori om stadiene i menneskeåndens utvikling (Phänomenologie des Geistes) er søken etter anerkjennelse en mental mekanisme som leder inn i over- og underordningsrelasjoner. Hos Hegel representerer dette et forstadium til det han kaller fornuft. Hans-Georg Gadamer har uttrykt hva «fornuft» betyr hos Hegel: … å kunne se bort fra seg selv, og la det gjelde som ikke det enkelte selv kan ha noen fortrinnsrett framfor andre. (Gadamer, H-G. Hegels Dialektikk der Selbstbewusstseins. I Materialien zu Hegels «Phänomenologie des Geistes». Frankfurt a.M. 1973, p 239.) Fornuft er etter denne evnen til å vurdere tingene og fenomenene selv uten å gå veien om deres symbolske betydning for jegets selvfølelse.

På bakgrunn av disse betraktningene vil jeg reise disse innvendingene mot Honneth:

1. Honneth hevder at fordelingskonflikter egentlig handler om anerkjennelse. Problemet for dem som kommer dårlig ut fordelingsmessig er, etter dette synet, at de ikke respekteres eller verdsettes tilstrekkelig av dem som kan påvirke fordelingen. Deres oppgave må da være å vise at de er respekt verdig. Dette er egnet til å fokusere på psykologiske aspekter ved sosiale hierarkier i stedet for rettmessig behovstilfredsstillelse.  

2. Et rettferdig krav om anerkjennelse av en bestemt egenskap (som skal føre til endret fordeling) må være basert i at denne egenskapen er en god grunn for endret fordeling. Om dette er tilfelle, er det unødvendig å gå veien om anerkjennelse av verdien til personen som har denne egenskapen.

3. Imøtekommelse av emosjonelle behov basert på at det er rettferdig at slike behov imøtekommes tilfredsstiller ikke menneskers emosjonelle behov.

4. Det kan ikke være noen enighetsorientert diskurs om berettigelsen av etiske verdier (bortsett selvsagt fra der slike verdier er moralsk relevante).

Copyright © 2005 Dictum.no