Leder/Letters from the Editor

 Intervju/Interview

 Debatt/Debate

 Artikler/Articles

 Bokanmeldelser/Book reviews

 Kultur/Culture

 Foto/Photo

 Tragedien Bjørn Hansen:

Dag Solstad som tragedieforfatter

     AV STÅLE FREDRIKSEN
     Stipendiat ved Universitetet i Oslo og lege

Bjørn Hansen er hovedperson i Dag Solstads bok Ellevte roman, bok atten. Boken er dypt foruroligende. Ikke fordi den forteller en historie som kunne vært vår egen, men fordi den på en ubønnhørlig måte peker på grunnvilkår i vår egen eksistens. Dette er en egenskap Ellevte roman, bok atten deler med verdenslitteraturens største tragedier, som Kong Ødipus av Sofokles, Villanden av Henrik Ibsen og Jobs Bok i Det gamle testamentet. I likhet med disse tragediene gir Ellevte roman, bok atten innsikt i motsetningsfylte betingelser ved våre liv.

Dag Solstad har nylig gitt ut en artikkelsamling. I en av artiklene diskuterer han sitt eget forhold til Henrik Ibsen. Det er noe uforløst over denne diskusjonen. Dette til tross for at Ibsen, og spesielt Villanden, har en sentral plass i flere av Solstads romaner, spesielt i tre av romanene han skrev på nittitallet (Ellevte roman, bok atten; Genanse og verdighet og Professor Andersens natt). I den selvreflekterende artikkelen kommer ikke Solstad lenger i sin forståelse av Ibsen enn han kommer i romanene; egentlig kommer han betydelig kortere. Solstad er en førsterangs men litt ujevn artikkelforfatter, og i denne artikkelen er han ikke helt på høyden.

Det er som romanforfatter Solstad virkelig er på høyden, og da er han kanskje på høyden med de aller største. Derfor skal man ikke vike tilbake fra å forsøke de store begrepene når man analyserer Solstads romaner. Ellevte roman, bok atten er en roman i det store format, mer enn antyder Solstad selv. Og jeg er enig. Solstad skriver i et stort format; og mer presist enn det, han skriver tragedier i et stort format. Det er dette Solstad underslår når han diskuterer sitt eget forhold til Ibsen. Jeg tror en av årsakene bak Solstads fascinasjon for Henrik Ibsen er at Ibsen skriver tragedier i et format Solstad identifiserer seg med.

Min påstand er at flere av Dag Solstads romaner fortjener å bli kalt tragedier – tragedier for vår tid. Hovedbegrunnelsen for denne påstanden er at disse romanene gir sine lesere en innsikt, og etterlater dem i en tilstand, som minner svært om den tilstanden flere kjente tragedier etterlater sine lesere i.
 

Kemneren

Mange av Solstads romaner forsvarer merkelappen ”tragedie”. Noen opplagte kandidater er Arild Asnes; Gymnaslærer Pedersen; Roman 1987; Genanse og verdighet og Professor Andersens natt. For å bringe diskusjonen ned i en håndterbar størrelse tillater jeg meg imidlertid å konsentrere diskusjonen om romanen jeg oppfatter som Solstads mest betydelige og utvetydige tragedie. Jeg tenker på Ellevte roman, bok atten.  Dette er etter mitt syn Solstads beste bok.

Helten i denne boken, mannen som driver det hele framover, heter Bjørn Hansen; kemner på Kongsberg og nok den sterkeste av alle Solstads hovedpersoner. Et utdrag fra tidlig i boken gir innsikt i hvilket stoff Bjørn Hansen er laget av,
 

Det eneste han angret på ved dette bruddet var at han ikke hadde sagt sin kone rett ut hvordan det lå an. Ellers godtok han at alt ble som det ble. Han aksepterte ennå, atten år etter, at det var rett av ham å forlate en intetanende kone og sitt lille barn som lå og sov i et rom ved siden av. For å oppsøke henne som representerte eventyret for han, sjøl om han visste at eventyret var forbi, i og med at han brøt ut av sitt ekteskap og reiste etter Turid Lammers.

Bjørn Hansen er en grå mus med et oppsiktsvekkende indre. Han er kemneren som på ramme alvor tumler med de riktig store spørsmålene. Han er en intellektuell som, lik andre tragiske helter, likevel setter handling høyere enn refleksjon. Kong Ødipus stikker ut sine egne øyne; Bjørn Hansen ender opp med å gjøre noe som er nesten like sjokkerende. Han fingerer en ulykke slik at han kan sette seg i rullestol og late som om han er lam – for resten av livet.

Hvorfor? Det eneste fyllestegjørende svaret på dette spørsmålet er: Les boken og se selv. Ikke minst Solstad selv insisterer på at romaner handler om å si det som ikke kan sies på noen annen måte. Dette betyr blant annet at man for i det hele tatt å kunne ane hvem Bjørn Hansen er og hvorfor han gjør som han gjør (og å ane dette er vanskelig nok) så må man være med hele veien. Handlingen ender i et klimaks, men for å gripes av dette klimakset må man ledes dit av forhistorien. Ellers kan avslutningen virke i overkant sær.

Likevel: Hvorfor? Hvorfor fingerer Bjørn Hansen en ulykke slik at han kan sette seg i rullestol og late som om han er lam – for resten av livet. Det er her jeg mener en tragisk referanseramme kan hjelpe oss å antyde et kortfattet svar som likevel yter boken noe rettferdighet. 

Slik jeg ser det er Bjørn Hansen en tragisk helt. Han er en tragisk helt som våger å stirre livet i hvitøyet og kreve mening innenfor de rammene et moderne liv gir. ”Moderne” fordi Gud er død for Bjørn Hansen; han vil ikke nedverdige seg til å søke trøst i det uransakelige. Likevel stiller han dype krav, og tar til slutt konsekvensene av at det ser ut til at disse kravene ikke vil bli innfridd. Bjørn Hansen er en handlingens mann og det håndfaste svaret på hans søken er altså å sette seg i en rullestol.
 

Om det tragiske

Nå foreligger det ingen autoritativ metode eller definisjon man kan anvende for å identifisere tragedier og tragiske helter. Dette fraværet skyldes så definitivt ikke manglende forsøk på å lage slike definisjoner. Det skyldes derimot at materialet unndrar seg utvetydig kategorisering. Spranget fra Aiskylos’ Orestien til Ibsens Hedda Gabler er stort, og personlig må jeg innrømme at jeg har så store problemer med å forstå det første stykket (spesielt bidraget fra koret) at jeg her ikke kan se hva slektskapet eventuelt skulle bunne i. Sofokles’ Kong Ødipus er på den annen side klar som blekk, og slektskapet mellom dette stykket og Ellevte roman, bok atten er påfallende. Kong Ødipus og Bjørn Hansen drives for eksempel begge framover av en kompromissløs ærlighet.

Det er slektskap vi snakker om. Tragedier ligner på hverandre på samme måte som familiemedlemmer ligner på hverandre (og ikke på den måten for eksempel primtall ligner på hverandre). Familiemedlemmer har noe felles selv om de ikke deler ett samlende og definerende trekk. Mellom to av dem kan det være noe med nesen, eller kanskje er det holdningen? Mellom to andre må det vel være noe med øynene? Poenget er at familiemedlemmene gir det samme inntrykket – når vi ser dem sammen så ser at de er i slekt – til tross for at det ikke finnes en utvetydig fellesnevner mellom dem.

Slik er det også med tragedier. De ligner på hverandre uten at alle nødvendigvis deler ett samlende og definerende trekk.

Denne tilnærmingen til det tragiske avviker fra Aristoteles sin tilnærming. I sin berømte definisjon fra Om dikterkunsten søker Aristoteles å kartlegge definerende trekk som skal favne alle tragedier – så vel skrevne som ennå uskrevne. I avslutningen av definisjonen legger Aristoteles vekt på den effekten en tragedie skal ha på leseren/tilskueren. Han skriver,

En tragedie er altså en etterligning av en alvorlig, i seg selv avsluttet handling av et visst omfang, i et forskjønnet språk, forskjønnet på forskjellig måte i etterligningens forskjellige deler, en etterligning av mennesker i direkte handling, ikke en fortellende etterligning, som gjennom frykt og medlidenhet fører til den renselse [katarsis] som hører slike sinnsstemninger til. 

Jeg har to kommentarer til dette. For det første synes det opplagt at ikke alle tragedier har nøyaktig den samme effekten på sine tilskuere og lesere. Til det er både tragediene og tilskuerne/leserne for ulike. På den annen side opplever jeg at Ellevte roman, bok atten har noe av den samme kortfattede, rystende – og rensende – effekten som for eksempel Jobs Bok har.

For det andre, i sin definisjon legger Aristoteles avgjørende vekt på at tragedier skal være ”etterligning av mennesker i direkte handling” – det vil si, Aristoteles legger avgjørende vekt på at tragedier skal være teater. Jeg er uenig i dette. Jobs bok er en tragedie, selv om den ikke er dramatisert. Livshistorien til Elvis er sannsynligvis også en tragedie.

Med andre ord, selv om dramatisering er et kjennetegn ved mange tragedier så er det ikke et absolutt krav. Tragedier kan ligne hverandre på andre måter enn at de skal fremføres på en scene. De kan for eksempel ha felles tematikk – som for eksempel kan være tilværelsens mening. Det er i denne tematikken Solstads Ellevte roman, bok atten viser sine klareste tragiske trekk.

Tilværelsens mening er et klassisk tragisk tema, båret fram ikke minst i Ibsen-stykket som vies stor oppmerksomhet i romanen, nemlig Villanden. Dr. Rellings smått utslitte «Tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar de lykken fra han med det samme» er ett eksempel. Relling mener åpenbart at vår opplevelse av at livet er meningsfullt baserer seg på en løgn. Hjalmar Ekdal er inne på det samme når han sier at, «Men jeg kan dog ikke komme fra at der i alt dette er noe som sårer og krenker min rettsbevissthet. Det ser jo ut som om der slett ingen rettferdighet i verdensstyrelsen var til. … Men på den annen side er det jo som om jeg øyner skjebnens regulerende finger allikevel. Han blir jo blind.»  

Den tragiske spenningen mellom mening og meningsløshet er et hovedtema i Peter Wessel Zapffes filosofi. Zapffes hovedpoeng i avhandlingen Om det tragiske er at vi mennesker har et nærmest umettelig behov for å oppleve tilværelsen som meningsfull. Det tragiske oppstår så fordi dette kravet langt overstiger det tilbudet av mening verden kan by oss – samtidig som kravet om mening ”utgjør vort væsens egenart.” Det er et krav vi ikke kan gi opp uten samtidig å miste noe vesentlig ved oss selv. Zapffe skriver,

Alle lysende gjerninger i fortid, nutid og fremtid, alle nederlag og katastrofer, al angst og lidelse, alle ukjendte ofre og al glemt heroisme, alt må ha en mening og god nok mening, hvis jeg – med verdensbevissthetens vaaken i meg – skal kunne bevare min inspirasjon, min arbeidslyst, mitt fuldtonede beredskap til byrder og medgang”

Og hva Zapffe forstår med ”god nok mening”, forklarer han slik:
 

Det vil si en verdensorden hvor alting har plan og mening, hvor lidelsen, hvis den er nødvendig, anvendes efter et økonomisk pricip, hvor skjebnerne er adekvate til behovene, kort, hvor alting gaar retfærdig til efter hvert enkelt menneskes vurdering eller efter en vurdering som alle kan ”hæve seg opp til” ved egen hjelp”

Noe umistelig

Nå er ikke Bjørn Hansen så opptatt av urettferdigheten i verden. Den tar han vel mer eller mindre for gitt, som et grunnvilkår han kan slå seg til ro med. Det er noe annet Bjørn Hansen ikke kan slå seg til ro med, i alle fall ikke uten å gi opp noe han opplever som umistelig ved seg selv. Hva dette er kommer han inn på flere ganger. I en samtale med dr. Schiøtz kommer det for eksempel fram at,
 

Du vet det er en ren tilfeldighet at jeg befinner meg i denne byen, den har aldri betydd noe for meg. Det er også en tilfeldighet at jeg er kemner her. Men hadde jeg ikke vært her, hadde jeg vært et annet sted og levd på samme måten. Med det kan jeg ikke forsone meg med. Jeg blir virkelig opprørt når jeg tenker på det, sa Bjørn Hansen, igjen skaket i sitt innerste over at han virkelig formulerte seg på denne måten, i nærvær av en annen. – Tilværelsen har aldri besvart mine spørsmål, la han til. – Tenke seg til at jeg skal leve et helt liv, og det er til og med mitt liv, uten at jeg er i nærheten av den sti hvor mine dypeste behov kan bli sett og hørt.

Hvilke behov kan dette være? Med fare for å profanere boken kan man si at Dag Solstad nekter Bjørn Hansen å skape mening på de områdene moderne mennesker vanligvis skaper mening (når et meningsfullt liv ikke lenger er garantert av Gud). Bjørn Hansen finner ikke tilstrekkelig mening i arbeidet (kemnerkontoret); ikke i karrieren (departementet); ikke i forelskelsen (Turid Lammers); ikke i vennskapet (Herman Busk); ikke i hobbyen (amatørteater, der Bjørn Hansen ivrer for at de skal sette opp nettopp Villanden av Ibsen); ikke engang i barna (Peter Korpi Hansen) finner Bjørn Hansen tilstrekkelig mening.

Men hva med kjærligheten? Her er vi framme ved et avgjørende punkt, både hos Bjørn Hansen og i romanen. Hva er det Bjørn Hansen virkelig bryr seg om her i verden?

Jeg kan finne tre ting: Litteraturen, Herman Busk, og sønnen (før faren blir kjent med han). Ikke verst, egentlig, skulle man tro. Men det er ikke nok for Bjørn Hansen. At det ikke er nok skyldes delvis at Bjørn Hansen er en sær person, men det skyldes også at han nekter å la seg avspise; han nekter å resignere der de fleste av oss gjør nettopp det.

I lang tid ivrer Bjørn Hansen for at amatørteatergruppen han er medlem av sammen med Turid Lammers skal gjøre et løft. I stedet for å sette opp en musikal eller en operette i den årlige oppsetningen, så argumenterer Bjørn Hansen for at de skal våge seg på ”et stort løft”. I to år møter han motstand, «Ikke minst hans forsøk på å vekke deres entusiasme ved å påpeke følelsen av tomhet over det tanketomme i operettene etter endt forestilling, slo dårlig an. Det var et angrep på alt de sto for, og dumt gjort av Bjørn Hansen å peke på.»

Men til slutt blir det som Bjørn Hansen vil: Amatørene setter opp Villanden. Som forutsett blir oppsetningen en fiasko, som samtidig forsegler Bjørn Hansens forhold til Turid Lammers.
 

Før det viste seg at sjølve prosjektet ikke gikk, (og ikke kunne gå), så kunne han, i sitt samliv med Turid Lammers, ane konturene av et resignert modent liv, som egentlig ikke fristet han, men som kunne døyve smertene av det andre, det uutholdelige syn, og vissheten om at hele hans liv hadde vært en jakt etter noe som gikk i oppløsning, grunnet naturens ubarmhjertighet.
 

Her er vi framme ved et av Bjørn Hansens mindre sympatiske trekk. Han fortviler over at årene tærer bort Turid Lammers’ ungdommelige ynde – egentlig en ganske patetisk fortvilelse. Spesielt hvis den ikke var blitt utdypet også på det menneskelige plan. 

Bjørn Hansen aksepterer ikke det resignerte livet han ser for seg, og etter oppsettingen av Villanden bryter han ut av forholdet til Turid Lammers, på jakt etter noe annet. Og ender til slutt opp med en ganske desperat løsning. ”Gjennom en eneste handling ville han kaste seg ut i noe som det ikke fantes noen mulighet til retrett fra, og som bandt han til denne ene, vanvittige handling, for resten av livet.” Han setter seg i rullestol. Bjørn Hansen er på et vis uskikket til livet nettopp fordi han tar det på alvor.
 

Fellesskap

Ut fra dette perspektivet drister jeg meg til å hevde at Ellevte roman, bok atten i stor grad drives framover av hovedpersonens lengsel etter mening og etter tilhørighet, og – ikke minst – av hvordan disse to lengslene er knyttet sammen. Slik jeg forstår Bjørn Hansen så drives han, dypest sett, av et ønske om å høre til et sted. Dette blir aldri stavet ut i klartekst, men slik tolker altså jeg boken.

Slik sett handler Ellevte roman, bok atten om kjærlighet, i vid forstand. Bjørn Hansen ønsker å bry seg, å hengi seg, men klarer det ikke, ikke nok til å tilfredsstille sine egne krav i alle fall. Ingenting gir god nok mening.

Ikke så å forstå at Bjørn Hansen er en kald person. Han har stor omtanke for sine medmennesker, for eksempel når han med innlevelse forsøker å forutsi sønnens behov slik at han kan forberede leiligheten før sønnen skal komme og bo der, for en kortere eller lengre periode, når Peter skal flytte til Kongsberg for å starte opp studiene sine på optikerlinja ved Kongsberg Ingeniørhøyskole. Men denne omtanken for sine medmennesker synes ikke å kople Bjørn Hansen på verden, ikke i tilstrekkelig grad.

Sammenhengen mellom tilhørighet og mening er ikke standardtema i tragedielitteraturen. En grunn til dette er at de fleste tragedier er skrevet før Gud døde. Med Gud som bakteppe stiller meningsproblemet seg på en helt annen måte enn det stiller seg i dag, når Gud har forlatt oss. I dag må vi skape meningen selv. Men hvordan i helvete skal vi klare det? Dette spørsmålet er et verdig tema for en moderne tragedie. Så er det da også et hovedtema i Ellevte roman, bok atten – og i resten av Dag Solstads forfatterskap.

For selv om sammenhengen mellom fellesskap og mening ikke er et standardtema i tragedielitteraturen så er denne sammenhengen et gjennomgangstema hos Dag Solstad. Linjene kan trekkes helt tilbake til artikler Solstad skrev for nesten førti år siden, på slutten av sekstitallet. Siden da har Solstad vært opptatt av betingelsene vi møter i kraft av å være samfunnsmennesker; det vil si, mennesker som er oss selv i kraft av å høre til i et fellesskap. Et av Solstads tidlige eksempler er opplysende. Han forteller hvordan betydningen av å høre til i et samfunn virkelig gikk opp for han da han i en periode befant seg alene på en fremmed øy der de talte et fremmed språk og hadde et fremmed alfabet.

Langt fra å bli inspirert av disse tilsynelatende ideelle betingelser for å skrive en roman – uforstyrret i splendid isolasjon – så forteller Solstad at han ble desperat. Han opplevde at noe helt vesentlig ved han selv var borte, og han begynte desperat å lære seg språket, fra reklameplakater, for igjen å komme innenfor. I artikkelen, fra 1967, skriver Solstad,
 

I denne situasjonen reiste jeg i fjor høst til Hellas for å arbeide med en roman om det isolerte mennesket som skal forsøke å komme ut i verden. Jeg bodde på en øy i Kykladene, Ios het den; jeg bodde mutters alene i et steinhus og var eneste utlending på øya. Der tilbragte jeg dagene splitter alene, beskjeftiget med å betrakte de brunsvidde dalskråningene, havet, gå turer langs de gyldne strendene, bade, sole meg, spise, drikke, kort sagt med å ha det godt, som det heter. Men jeg levde i et tomrom, jeg fungerte ikke, og situasjonen ble etter hvert uutholdelig. …

Dette var den situasjonen jeg hadde skrevet om, og som jeg hadde trodd var en betingelse for vårt opphold på kloden. Nå forsto jeg at selv om dette var en mulig situasjon, så var det ingen nødvendig situasjon, og selv om jeg ikke tror det er mulig for ett menneske å komme et annet menneske så forferdelig nær, er det likevel langt fra så isolert som jeg trodde.

Meningen vi skaper gjennom å være samfunnsmennesker har siden vært et gjennomgangstema i Dag Solstads romaner. For eksempel er påfallende mange av Solstads hovedpersonene kommunister. De forsøker å skape mening gjennom å hengi seg til en ideologi der fellesskapet er alt; der meningen i livet ligger i å gå helt opp i samfunnet. Og selv om flere av hovedpersonene vakler i troen virker det likevel som om de finner god nok mening i kommunismen.

Men Bjørn Hansen er ikke kommunist. Faktisk er han den første i en til nå ubrutt rekke av ikke-kommunistiske hovedpersoner i Solstad sine romaner. Bjørn Hansen har bare seg selv å stole på.  

Når meningen ikke lenger er garantert av en høyere makt virker det klart at vi må by til med noe selv. Vi kan ikke lenger vente å finne mening i noe utenfor oss; vi må selv skape den, sammen med andre. Vi må faktisk holde hverandre oppe etter håret. Og vi klarer det, de fleste av oss. Vi klarer å skape felles mening: gjennom barna, gjennom jobben, gjennom vennskapet, gjennom kjærligheten. Alt dette knytter oss til hverandre på måter vi ikke kan undra oss, måter som gir god nok mening. For oss, men altså ikke for Bjørn Hansen. Han godtar ikke ”dra-hverandre-opp-etter-håret-trikset”, han vil ha noe mer solid; noe mer ugjendrivelig; noe mer … jeg vet egentlig ikke akkurat hva.

Jeg skjønner det ikke helt; jeg innrømmer det. Likevel står det fast at Bjørn Hansen ryster meg. Ikke fordi han er representativ, men fordi han hjelper meg å annamme betingelsene for mitt eget liv. Hans kompromissløset imponerer og skremmer meg. Også her minner historien om Bjørn Hansen om historien til Kong Ødipus. Ytterst få av oss som har vært i en situasjon som ligner den Ødipus er i: de færreste har drept sin far og fått barn med sin mor – og begge deler uten å vite det! Likevel berøres vi dypt av Kong Ødipus sin jakt på sannheten. Stykket peker på viktige sider ved vår egen eksistens, to tusen fem hundre år etter at det ble skrevet.

Bjørn Hansen er avhengig av den narkomane dr. Schiøtz for å gjennomføre prosjektet sitt; han er avhengig av at de to står sammen om utførelsen, og så holder tett i all evighet etter. Han søker et dypt skjebnefellesskap med et annet menneske. Men Bjørn Hansen blir skuffet. Utførelsen går greit, men så rakner det.
 

Dr. Schiøtz møtte sitt verk, som samtidig var Bjørn Hansens frivillige prosjekt. Dette møtet endte i forferdelse for Bjørn Hansen, for da dr. Schiøtz hadde gått satt Bjørn Hansen tilbake, totalt isolert, og med et bilde av seg selv som virkelig støkk i ham. Først hadde han blitt skuffet fordi hans forsøk på å oppnå kontakt med legen ble avvist. Enhver invitt til samforstand ble overhørt. Dr. Schiøtz var i mild narkorus og bare opptatt av pengen. Det Bjørn Hansen hadde oppfattet som en formell stadfestelse av pakten mellom dem, i den forstand at Bjørn Hansen gjennom å gi dr. Schiøtz denne konvolutten innfrir sine forpliktelser, og dr. Schiøtz ved å motta den bekrefter at han på sin side har inngått disse forpliktelsene, slik at overleveringen av pengene var å betrakte som en symbolsk handling, som ytterligere bandt dem til hverandre, det var for dr. Schiøtz ikke-eksisterende, for han var det pengene som var hovedsaken, og den eneste grunnen til at han befant seg her nå.

Bjørn Hansen vakler, men blir bokstavelig talt sittende. Når status skal gjøres opp er han tilfredstilt, ”innerst inne kjente han en djup tilfredsstillelse ved at denne handlingen nå faktisk var begått og var et fullbyrdet faktum.” Bjørn Hansen kommer ut av det sittende.  Og leseren sitter igjen skiplet. Av stor tragisk kunst.

Copyright © 2005 Dictum.no